Høyre og Frp er sinte på Støre fordi han kopierer integreringspolitikken deres. Mer interessant er det som skjer i artikkelens siste sitat. Per-Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann i Frp, blir angrepet av Støre for å etterstrebe en blendahvit 60-tallsidyll. PW svarer med å omfavne den:

Vi er ikke statisk i vår oppfatning av hvordan Norge må være. Men i innvandringspolitikken har man i Norge vært rask i å springe fra det som er flott med Norge og som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i, nemlig at vi ikke har etniske konflikter og i lang tid har vært et monokulturelt samfunn. Så dersom valger står mellom en 1960-tallsidyll eller et samfunn med etniske konflikter, så er svaret ja, da velger jeg 60-tallsidyllen.

Det er så drøyt, og så feil, at det er vanskelig å finne ord – så jeg driter i å forsøke. Noen har i alle fall sett for mye Mad Men.

Maria Amelie har blitt behandlet etter boka. Da er det kanskje på tide å innse at boka er feil.

Arrestasjonen av Maria Amelie har satt følelsene i sving hos mannen, så vel som avisredaksjonen, i gata. Hun kom hit som 16-åring fra Kaukasus og foreldrene søkte asyl. Etter at de fikk avslag på søknaden har hun oppholdt seg i landet uten oppholdstillatelse de siste 9 årene. Det betyr at hun verken har hatt rett til opphold eller å skaffe seg arbeid. Likevel greide hun mot alle odds å ta en mastergrad ved NTNU, mens hun overlevde på svart arbeid.

I 2010 ga hun ut boken “Ulovlig norsk” om å være ulovlig innvandrer i Norge, en i følge NRK “intens og personlig beretning”. Her forteller hun om kampen mot UDI, redselen for å bli arrestert og det modige valget om å stå fram i offentligheten. Boka ble en bestselger umiddelbart, og ga tusenvis av nordmenn et innblikk i hvordan det er å oppholde seg ulovlig i Norge. Nå er hun arrestert av politiet, og skal kastes ut av landet. Alle som har vært på nettet i dag har sett mediestormen det har medført. Amnesty er sinte, SV er sinte, til og med FrP er sinte (det vil si – de vil i hvert fall at Mullah Krekar skal kastes ut først).

Aller først er det viktig å få fram at både UNE, UDI og øvrige aktører i denne saken har helt rett. Maria Amelie har ikke et beskyttelsesbehov slik asylinstituttet er til for. Grunnløse asylsøkere skal ikke få oppholdstillatelse etter asylloven - uansett hvor mange bøker de har skrevet. Hadde de fått det hadde asylkøene hopet seg opp enda mer og det hadde gått utover de som virkelig har behov for beskyttelse. Dermed er hun en såkalt “ulovlig innvandrer”. De som oppholder seg ulovlig i Norge skal i henhold til lovverket kastes ut.

Dette perspektivet har falt helt utenfor i denne debatten, og det er synd. Selvfølgelig sier ingen dette i klartekst, men vinklingen i media og utspill fra diverse politikere kan nærmest tyde på at vi må gjøre et unntak for henne fordi hun er suksessfull forfatter. Men dersom Maria Amelie skulle få unntak fra reglene ville det være urettferdig overfor svært mange av de andre ulovlige innvandrerne som har blitt kastet ut. Uansett hvor politisk klønete det er at justisminister Storberget har sendt henne takkekort for boka bare noen måneder før hun kastes ut av hans departement; dette er gjort etter boka (den store røde altså, ikke boka hennes).

Likevel er denne saken viktig. Hvorfor? Fordi Maria Amelie har blitt ansiktet på et inhumant og urettferdig system. Alle skjønner at hun ikke kan få opphold som asylsøker, men hvorfor kunne hun ikke få opphold som arbeidsinnvandrer? Som en som ønsket å søke lykken i Norge? Hvorfor skal hun straffes med utsendelse fordi foreldrene tok henne med til Norge? Det er dette som bør bety noe i denne debatten. Boka er feil, derfor må vi endre den.

For all del – det er flott at mennesker engasjerer seg og demonstrerer mot at en innvandrer har blitt behandlet urettferdig av systemet. Jeg skulle bare ønske at de demonstrerte mot den urettferdige innvandringspolitikken som helhet, slik at vi fikk endret den. Pågripelsen av Maria Amelie er først og fremst historien om en inhuman norsk innvandringspolitikk, ikke om forfatteren som ikke fikk bli på tross av at hun hadde skrevet en bok om det.

Den norske integreringsdebatten domineres av to sider. På den ene siden har du innvandringsmotstandere som leter etter tilfeller av milsykket integrering som bevis for at innvandringen bør reduseres (se for eksempel for deg Siv Jensen kommentere en voldsepisode med at ”dette viser bare at den massive ikke-vestlige innvandringen ikke er bærekraftig”). På den andre siden har du venstresiden som forsøker å gjøre alle integreringsutfordringer til et spørsmål om diskriminering.

Heldigvis har den omfattende debatten om integrering de senere årene medført at man har blitt enige om en ting: Arbeidsdeltakelse er den beste indikatoren på integrering. I dette lyset er den siste forskningsrapporten fra Frisch-senteret dyster lesning.

Tidligere har Frisch-senteret publisert en rapport som tok for seg arbeidsinnvandrerne fra ikke-vestlige land (Tyrkia og Pakistan) som kom til Norge fra 1970-1975, og fulgte disse fram til år 2000. Den viste at gruppen hadde en enorm sysselsettingsgrad (96 %) de første ti årene, før det deretter gikk kraftig nedover. 30 år senere var bare 50 % i arbeidsføralder fortsatt i arbeid, sammenlignet med 87 % nordmenn.

Det er verdt å merke seg at disse var arbeidsinnvandrere, og ikke flyktninger. De hadde altså allerede foten innenfor arbeidsmarkedet, men etter 15 år i arbeid formelig stupte de ut i uførepensjon og andre helserelaterte stønader. Trenden ble imidlertid forsøkt bortforklart med at de tidlige innvandrerne slet seg ut fordi de jobbet hardt, ofte i to jobber samtidig, i tillegg til at de som regel var ansatt i utdøende industriyrker. Den nye rapporten viser imidlertid at også de senere ankomne innvandrerne fra ikke-vestlige land følger den samme trenden, og det ser ikke ut til å snu.

Denne nye rapporten kommer sikkert til å sette i gang det samme mediesirkuset som beskrevet ovenfor. Frp kommer til å forklare fenomenet med at innvandringen rett og slett ikke er bærekraftig, venstresiden vil forklare det med diskriminering og vanskelige kår i arbeidslivet. Men hva er den egentlige grunnen til at så mange ikke-vestlige innvandrere havner fra arbeid og til trygd, mens nordmenn ikke gjør det i like stor grad? Det sier ikke rapporten noe om, så la oss se på noen mulige forklaringer:

1. Innvandrerne var ekstra sårbare for økonomiske nedgangstider

På 80- og 90-tallet opplevde Norge økonomiske nedgangstider hvor mange mistet jobben. Dette gikk ekstra hardt utover de ikke-vestlige innvandrerne som ikke hadde like lett for å en annen jobb enn den de var kommet for å gjøre (her kommer nok diskriminering i arbeidslivet inn). Da er veien til utenforskapet kort. Som en av forskerne bak rapporten, Knut Røed, sier i Dagens Næringsliv: “Vi vet fra tidligere studier at de helserelaterte ytelsene (herunder uførepensjon) kommer til anvendelse når folk sliter over lang tid med å få jobb.”

2. Det lønner seg ikke for innvandrerne å stå i arbeid

Den norske modellen har i dag svært svake insentiver for å stå i arbeid, og ingen gjelder dette mer enn de ikke-vestlige innvandrerne. De har som regel lavtlønnsyrker og de har som regel mange barn, og jo flere barn du har jo høyere blir trygdeutbetalingen. Mens bare 10 % av de norskfødte hadde fire eller flere barn, hadde 52 % av de ikke-vestlige innvandrerne det. 63,7 % av innvandrerne med fire barn eller flere hadde en høyere inntekt på trygd enn de hadde i jobb.

Utenforskapet (andelen som mottar trygd eller stønad i stedet for å jobbe) er alt for stort i Norge, men konsekvensen blir særlig stor for innvandrerne. Arbeidet er som kjent nøkkelen til å lære språket og å sosialisere seg. Dermed blir veien inn i det norske samfunnet vanskeligere, om ikke umulig. Jeg har tidligere skrevet om velferd og integrering her.

3. Kultur

Det er på det rene at ikke-vestlige innvandrere har en annen kultur enn nordmenn (og en annen kultur enn hverandre, dette er langt fra noen homogen gruppe). Dette kan også innebære et annet forhold til staten og offentlige midler. I Norge har vi i lang tid messet om dugnad og fellesskap og arbeidsplikt. Tanken er at man skal samarbeide med staten om å få dratt dette regnestykket i land. Mennesker som kommer fra land der man ofte har et mer fiendtlig forhold til staten (og det ofte med god grunn), vil kanskje ikke ha de samme skruplene med å utnytte statskassen. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver på bloggen sin: “Kultur har betydning. Og mye tyder på at det blant en del somaliere i Norge har utviklet seg en ukultur hvor man tar sikte på å maksimere uttaket fra statskassen. Det kan vi ikke leve med.”  Fra før vet vi at insentivene til å stå utenfor arbeidslivet forsterkes av innvandrernettverk som sprer informasjon om velferdsprogrammer (Borjas and Hilton, 1996; Bertrand et al., 2000).

Uansett er dette en utfordring det er viktig å få gjort noe med raskest mulig. Både fordi regnestykket til slutt ikke vil gå opp, som Ørjasæter poengterer, men kanskje først og fremst fordi dette betyr at den norske integreringen er for dårlig. På sikt vil dette føre til segrering, misnøye og tapte muligheter. Både innvandrerne og det norske samfunnet er avhengige av at de som kommer hit jobber i størt mulig grad.

Hva tror du er grunnen til at såpass mange ikke-vestlige innvandrere står utenfor arbeidslivet?