Paul Joakim Sandøys blogg

Var på Banden på p3 i dag. Ble intervjuet av Leo – herlig type. California stemmer over om de skal legalisere cannabis den 2. november. Allerede er det mulig å få det på resept. Unge Høyre har sagt nei til legalisering av narkotiske stoffer, også cannabis. Grunnen er at cannabis er et farlig rusmiddel (bringer fram psykiske senskader), og en legalisering vil føre til at flere begynner å bruke det.

Jeg mener at argumentet for å legalisere det i California står noe sterkere. Der har over halvparten av befolkningen prøvd marihuana minst én gang, og flere bruker det jevnlig. I et land som Norge, hvor kun 10% av norsk ungdom har prøvd stoffet (SIRUS), og kun 6,7% av ungdom er for å gjøre det lovlig, vil en legalisering være mindre naturlig.

Du kan høre klippet her: http://nrkp3.no/banden/podkast/ (klikk på den fra 19. oktober)

Det viktigste Norge kan lære av Sverige er det borgerlige samarbeidet.

Etter den siste TV-debatten i SVT1 stod jeg midt i et hav av borgerlige ungdommer utenfor studio og sang “Lenge leva Alliansen”. Flere gikk i orange Alliansen-t-skjorter. Ingen brøt ut med sine egne sanger, alle heiet på hverandres partiledere. Skru klokka ett år tilbake og se for deg Unge Venstre heie fram Siv Jensen. Bare tanken virker absurd.

Dagen etter stod alle partilederne i Alliansen på torget i Stockholm og pratet fem minutter hver til folkemassen. Her illustrerte dynamikken i samarbeidet seg: Ingen prøvde å avgrense seg mot andre partier. Ingen prøvde å framstå som bedre enn de andre, eller korrigere på det den andre sa. Istedet bygget de hverandre opp. Trakk fram den innsatsen de andre hadde gjort på sitt felt. Og snakket om Alliansens politikk.

Det betyr ikke at de svenske borgerlige partiene er selvutslettende. De profilerer seg på forskjellige saker. Kristendemokraterna snakker om privat omsorg og familievelferd. Det liberale folkepartiet snakker om skole og skatt. Centern snakker om små- og mellomstore bedrifter og frihet(!). Moderaterna snakker om arbeid.

Fredrik Reinfeldt er sjefen for et all-star team som bygger på hverandres styrker og kompenserer for hverandres svakheter. Dét er grunnen til at Alliansen, forhåpentligvis, kommer til å bli den første borgerlige regjering som gjenvelges i Sverige. Skal de norske borgerlige partiene noen gang klare å skifte kursen for norsk politikk, må de lære av Sverige og finne sammen. Det arbeidet må begynne nå.

Likevel er nok den norske samarbeidssituasjonen mer utfordrende enn den var i Sverige. For det første er søsterpartiene til det norske “sentrum” mye lenger til høyre – på mange områder lenger til høyre enn Moderaterna. Det gjør at Reinfeldt kan framstå som den ansvarlige, moderate statsmannen han er, samtidig som politikken er høyreorientert. Når det svenske Venstre (Folkepartiet) skryter av skattelette på 100 milliarder, og det svenske KrF (Kristendemokraterna) trekker frem lønn som den viktigste velferden, etterlater de ingen tvil om at de hører hjemme på borgerlig side.

For det andre har ikke norsk borgerlig side ledere med de samme stjerneegenskapene som i Sverige. Göran, Maud, Janne og Fredrik har karisma som kun Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg kan komme i nærheten av – og dét er (heldigvis) ikke et reelt regjeringsalternativ.

For det tredje har ikke Sverige Fremskrittspartiet. (De mye omtalte Sverigedemokraterna kan i all anstendighet ikke engang sammenlignes med Frp.) Alliansen har ikke et parti som vil øke de offentlige utgiftene og stenge grensene. Det betyr at samarbeidssituasjonen ikke forsures av ekstrem misnøye med, og på grensen til hat mot, andre borgerlige partier. Selv om man bygger på forskjellige verdier, kan alle respektere hverandres standpunkt.

Betyr det at den norske samarbeidssituasjonen er umulig? Nei. Det betyr derimot at man må jobbe hardt. Det er ikke mer enn åtte år siden den nåværende Alliansen hakket på hverandre i debatter og i media, som de hadde gjort i alle år. Men så skjønte de at dette ikke gikk lenger. Hvis de virkelig ville noe med landet, måtte de gi og ta og jobbe for hverandre.

I Norge betyr det at man må gjøre en del valg som vil høste misnøye internt i partiene. Man må fire på viktige saker, og la andre profilere seg på viktige saker. Det kan se slik ut: Frp må fire på innvandringspolitikken, og de andre partiene må la Frp være partiet for den lille manns kamp mot byråkrati og reguleringer. Høyre må forandre skatteprofilen, og samtidig få være partiet for skole og jobb. Krf må gi opp bakstreberske saker som å reversere ekteskapsloven, men samtidig bli familiepartiet. Venstre må bli tøffere i skattepolitikken, og være småbedriftenes talsmann i samarbeidet.

Og så må de norske partiene slutte å snakke hverandre ned. Alternativet er nemlig mye verre.

Som du har merket har jeg, og denne bloggen, tatt en god og lang sommerferie. Her er noe av det jeg har gjort på:

Korsika: Etter landsmøtet var jeg ufattelig sliten, så det var veldig godt å ta en ukes ferie med mor. Bodde i den lille byen Calvi, jogget hver dag, bada hver dag og så alle fotballkampene i VM fra diverse uterestauranter.

Lofoten: Var i nesten en uke på Reine med kjæresten og familien. Fantastisk natur.

Hardangervidda: Gikk fra hytte til hytte i fire dager med kjæreste, hund og en tung sekk. Skikkelig trivelig. TIPS: Ikke få for mye regn på mobilen.

Sundvolden: Første SS-møte var på Sundvolden i helga. Her la vi strategier for de neste to årene i tillegg til å skolere/feire eliten. Gratulerer til Serine, Jørund og Maria som fikk henholdsvis første-, andre- og tredjeplass! (Bilder kommer.)

Nå skal jeg ta opp en eksamen før jeg reiser til Roma for å besøke arkivist og Oppland-leder Lasse Lehre. Det vil altså ta et par uker før vi er tilbake i normal bloggmodus. Håper du får en trivelig siste del av sommeren!

Jeg har akkurat kommet hjem til Molde etter det fantastiske landsmøtet i Trondheim. Jeg er utrolig takknemlig for tilliten som sentralstyremedlem i Unge Høyre.

Nå som det store klimakset er over, merker jeg at dette har vært tøft. For det første er det litt skummelt å vite at dine sterke og svake sider blir nøye vurdert og diskutert rundt omkring i hele landet. For det andre er Unge Høyre en organisasjon man blir veldig glad i. Så hvis noen kunne spore en tåre i øyekroken etter at resultatet var klart, kan nok det stemme. Det er rørende å bli vist en så sterk støtte.

Samtidig forplikter det. Jeg vet at det stilles store krav og forventninger. Jeg skal jobbe knallhardt for å innfri dem.

Det er ingen hemmelighet at Unge Høyre har vært igjennom en lang og krevende lederkamp det siste halvåret. Når denne endelig er avgjort, er det mange som er fornøyde, men noen er også skuffet over at deres kandidat ikke vant. Nå skal vi legge dette bak oss. Oppgavene foran oss er store. Dersom vi skal lykkes, er vi avhengige av at alle trekker i samme retning. Etter å ha snakket med mange medlemmer både i går og i dag, er jeg sikker på at vi kommer til å klare det.

Det nye sentralstyret er knallbra. Jeg gleder meg til å lede organisasjonen sammen med Henrik, Rolf, Camilla, Iselin, Peder og Fredrik de neste to årene. Som dere vet støttet jeg innstillingen helhjertet, og jeg mener at Henrik Asheim er Norges beste ungdomspolitiker. Jeg vil likevel rette en takk til Stefan Heggelund, som ikke nådde opp i konkurransen om ledervervet. Mitt første møte med Stefan var på debattcampen i 2007, da jeg var nytt medlem. Han satte seg ned med meg og hjalp meg kraftig med innlegget mitt, slik at det ble mye bedre. De påfølgende årene har vi hatt det veldig moro sammen, og han har blitt en god venn. Uansett hvem man støttet i valget, kan ingen være i tvil om at det er en fantastisk retoriker, en inspirerende motivator og en herlig latter som nå går ut av sentralstyret. Takk, Stefan, for den utrolige jobben du har gjort for Unge Høyre.

Og igjen: Tusen takk for tilliten. De to neste årene blir veldig bra!

Fagforeningene skal boikotte Israel. Det er uakseptabelt.

Norsk Havnearbeiderforening skal boikotte israelske varer. De har fått støtte av Transportarbeiderforbundet og Fagforbundet. Begrunnelsen er bordingen av nødhjelpskonvoien inn til Gaza – selv om nestleder i Transportarbeiderforbundet, Lars Johnsen, snakket så opprømt om “Israels folkemord” i dagens Dagsnytt 18 at man kan mistenke han for andre motiver.

Boikotten går ut på at havnearbeiderne hverken skal laste eller losse skip til eller fra Israel i to uker. Det er uhyre problematisk.

Jeg tror jeg aldri kommer til å støtte en statlig boikott. Den rammer ikke regimet, men menneskene. Den gjør ikke konflikten mindre, men enda mer desperat. En boikott er å motarbeide det vi vet skaper fred og økt velstand; nemlig handel mellom land. Likevel er alle privatpersoner eller private firma i sin fulle rett til å boikotte noen – det har ikke politikerne noe med. Men fagforeningen til havnearbeiderne er ikke en privat bedrift. De er en organisasjon som skal ivareta interessene til de ansatte.

Enda mer problematisk blir det når alle havnene i Norge er offentlige. Resultatet blir i praksis en statlig boikott av israelske varer. Hvilken rett har fagforeninger til å boikotte Israel? Hvilken rett har fagforeninger til å ta avgjørelser på vegne av hele det norske folk?

Dette er fagforeningene på sitt verste. De tar rollen til politikerne og tar avgjørelser for vanlige mennesker. De har bygd seg opp en makt som ingen har tildelt dem. De motarbeider demokratiet. Konflikten i midtøsten reiser mange spørsmål, men fagforeningenes havneboikott er uansett ikke svaret.

Har et innlegg på dagsavisen.no i dag om likelønn. Gå hit for å lese det: http://www.dagsavisen.no/meninger/article488690.ece

Akkurat nå sitter fagforeningsledere i forhandlinger med regjeringen. Resultatet kan bli storstreik. Hvis det skjer, burde fagforeningene skamme seg. Gir regjeringen etter, er det muligens enda mer skammelig.

Noen spør seg kanskje hvorfor fagforeningslederne ber om mer penger til sine medlemmer akkurat nå. Etter å ha pøst ut offentlige midler under finanskrisa må staten spare penger, og det kan derfor virke grådig av fagforeningene å kreve mer under slike omstendigheter. Men kanskje er det noen grupper i offentlig sektor som blir grovt underbetalt og utnyttet av sin arbeidsgiver (staten)?

Svaret er nei. Det er ikke det disse forhandlingene handler om. Det er ikke derfor store deler av befolkningen står i fare for å bli tvunget ut i streik av fagforeningene. Kravet handler om noe helt annet: Likelønn.

Parolen “lik lønn for likt arbeid” høres i utgangspunktet helt rettferdig ut. Men likelønnsproblematikken handler ikke om at kvinner og menn skal tjene like mye så fremt de har samme stilling – det gjør de allerede. Likelønn handler om å tette lønnsgapet mellom menn og kvinner i yrker med like lang utdannelse. Høyskoleutdannede sykepleiere og førskolelærere krever med andre ord samme lønn som ansatte i det private med lik utdanningslengde.

Poenget deres er at kvinner er overrepresentert i offentlig sektor, særlig blant sykepleiere og lærere. Her er lønningene lavere, men jobbsikkerheten samtidig høyere. Menn på sin side er overrepresentert i privat sektor. Her er lønningene høyere, og jobbsikkerheten lavere. Dette mener fagforeningene beviser at kvinner blir nedprioritert. What. The. Fuck.

Noe fagforeningene bør få med seg: Når de fleste sykepleiere er kvinner, er det fordi mange kvinner velger å bli sykepleiere. De kunne ha blitt ingeniører hvis de ville det. Det ville de ikke. De valgte et yrke med grei lønn, høy jobbsikkerhet, og mye menneskelig kontakt. Så lenge LO ikke kan vise til tusenvis av kvinner som har blitt tvunget inn i sykepleieryrket, er kravet om likelønn meningsløst. Frie valg er målet, ikke at alle skal tjene det samme.

Derfor er det en skam hvis regjeringen gir etter for kravene, slik de har signalisert at de skal. Jeg skjønner ikke hvorfor skattepengene til hardtarbeidende nordmenn skal brukes til å kompensere enkelte yrkesgrupper kun fordi det er mange kvinner der. Det er hva du kan som er viktig, ikke hvem du er.

PS: Siv Jensen kritiserer regjeringen for ikke å innfri likelønnskravene i Dagbladet. Commie.