Det er derfor ikke så rart at Lønning-utvalget foreslår å innlemme flere av disse rettighetene i Grunnloven. Det er ikke alle enige i. Både SV, AP, SP og Frp er skeptiske til det SVs Hallgeir Langeland kaller å “flytte makt fra stortingssalen til rettssalen”. Senterpartiets Per Olaf Lundeteigen mener at forslaget er “å lage juss av all ting”. Frp frykter at Grunnloven skal bli full av luft.

Dette ikke er den mest spenstige politiske diskusjonen i Norge akkurat nå. Det er lite nachspiel på Lorry her. Den er like fullt viktig. Dessuten sier den noe om de ulike partienes grunnleggende syn på hva som er et godt samfunn.

Hallgeir Langeland vil selv bestemme om menneskerettighetene skal gjelde eller ikke.

Langeland illustrerer venstresidens problem når han sier at “den politiske diskusjonen må være det viktigste”. Poenget med menneskerettigheter er at det ikke er politikk. Det er universelle rettigheter som innbyggerne i landet skal være sikret uavhengig av det politiske flertallet. Når Frp også melder seg på, kan det ha med partiets populistiske bakgrunn å gjøre. Det er ikke unaturlig at det partiet som hyppigst henviser til “det folket mener” også er motstander av å innføre begrensninger i folkets makt.

Flertallet skal ikke bestemme alt. Spørsmålet om innbyggerne skal ha grunnleggende, universelle rettigheter som beskytter dem mot myndighetsmisbruk,skal ikke overlates til folkemeningen. Jeg skjønner at stortingspolitikere ikke liker at makten deres blir innskrenket, men noen av oss trodde jo at det var det Grunnloven var til for i utgangspunktet.

Edit: Noe av kritikken går på at Lønning-utvalget går for langt og foreslår å innlemme også trivielle rettigheter i Grunnloven. Det synet deler jeg langt på vei. Den generelle motstanden fra SV, SP, AP og Frp er imidlertid også rettet mot grunnlovsfesting av sentrale menneskerettigheter som retten til privatliv og personvern. Det er rett og slett ikke akseptabelt.

Det er fem dager siden de grusomme angrepene. Vi sørger fortsatt. Selv har jeg mistet flere kolleger, konkurrenter og venner. Andre har mistet klassekamerater. Sønner og døtre. Søsken. Kjærester.

Etter hvert begynner sjokket å gå over til ren sorg. Men det fortsatt ingen kan fatte er at da han først skulle angripe Arbeiderpartiet, så gikk han etter ungdommene. Engasjerte ungdommer som hadde en drøm om å forandre verden.

Derfor er det viktig å svare.

Det har aldri vært viktigere at ungdom engasjerer seg og viser at vi ikke lar oss knekke. Vi skal straffe gjerningsmannen med mer ytringsfrihet, mer demokrati og større deltagelse. Jeg har samlet innmeldingslinker til alle de største ungdomspartiene. Jeg håper du melder deg inn i det partiet du er mest enig med – nærmere info om hva partiene står for finner du på hjemmesiden deres.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF)

Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU)

Unge Høyre

Sosialistisk Ungdom (SU)

Unge Venstre

Rød Ungdom (RU)

Fremskrittspartiets Ungdom (FpU)

Senterungdommen

1. I saker av sterk prinsippiell karakter er det tradisjon for at representantene stemmer fritt. DLD er en slik sak.
2. “Den som er villig til å ofre sin frihet for en stund i trygghet, fortjener hverken frihet eller trygghet.” -Benjamin Franklin
3. Fylkene deres forventer det.
4. Flertallets argumentasjon om at en innføring av DLD vil styrke personvernet er tull, og dere vet det.
5. Det kan ikke være sånn at man skal følge sin samvittighet bare dersom man er sikker på å ikke få gjennomslag.
6. “Det er vanlig å se på demokrati som flertallsstyre, men konservative vil snu argumentet på hodet: Demokratiets viktigste kjennetegn er ikke at flertallet bestemmer alt, men at mindretallet også har en reell beskyttelse.” -Torbjørn Røe Isaksen
7. Høyre har ikke noen paragraf om partipisk.
8. Partihøringen viste at 9 av 11 fylker som uttalte seg sa nei til direktivet, og dere vet at flertallet i partiet er mot. Det er derfor ikke grunnlag for å si at man “bøyer seg for partiet”.
9. I politikken er det lett å bli blendet av enkeltsaker, makt og meningsmålinger, men ideologien må alltid stå i høysetet. Det er hverken liberalt eller konservativt å implementere DLD.
10. Om noen år skal dere se tilbake på deres tid i politikken. Da vil det største adelsmerket være om dere beholdt deres integritet.
11. Personvernet er stadig under massivt press. Dere 11 er det eneste som kan stoppe en lov som vil medføre masselagring av vanlige, lovlydige borgere. Vis ansvar. Vær stolte. Si nei til DLD.

Med vennlig hilsen

Nå har regjeringen kommet med en kvasiløsning: Media skal fortsatt få full tilgang, men de skal kun bruke denne på journalistisk grunnlag, og ikke distribuere listene videre. Søkemotorer blir kun tilgjengelig på skatteetatens egne nettsider.

Det er store betenkeligheter ved dette forslaget: All makt vil ligge hos pressen – samtidig som pressefriheten blir innskrenket slik at man sjeldent kan bruke denne makten til noe. Hvis den gamle ordningen hadde en styrke, var denne at informasjonen var like tilgjengelig for alle - ikke bare for en utvalgt profesjon.

Likevel er dette et steg i riktig retning. Den vil gjøre privat informasjon mindre tilgjengelig, og dermed dempe mye av de synlige problemene med skattelistene. Derfor er det grunn til å tro at ordningen vil vare i lang tid. Det er synd for oss som vil at skattelister ikke skal være offentlige i det hele tatt, men det nest beste er tross alt bedre enn det verste.

Dagens sang: Veronica Maggio – Jag kommer

Vi er ikke statisk i vår oppfatning av hvordan Norge må være. Men i innvandringspolitikken har man i Norge vært rask i å springe fra det som er flott med Norge og som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i, nemlig at vi ikke har etniske konflikter og i lang tid har vært et monokulturelt samfunn. Så dersom valger står mellom en 1960-tallsidyll eller et samfunn med etniske konflikter, så er svaret ja, da velger jeg 60-tallsidyllen.

Det er så drøyt, og så feil, at det er vanskelig å finne ord – så jeg driter i å forsøke. Noen har i alle fall sett for mye Mad Men.

Arrestasjonen av Maria Amelie har satt følelsene i sving hos mannen, så vel som avisredaksjonen, i gata. Hun kom hit som 16-åring fra Kaukasus og foreldrene søkte asyl. Etter at de fikk avslag på søknaden har hun oppholdt seg i landet uten oppholdstillatelse de siste 9 årene. Det betyr at hun verken har hatt rett til opphold eller å skaffe seg arbeid. Likevel greide hun mot alle odds å ta en mastergrad ved NTNU, mens hun overlevde på svart arbeid.

I 2010 ga hun ut boken “Ulovlig norsk” om å være ulovlig innvandrer i Norge, en i følge NRK “intens og personlig beretning”. Her forteller hun om kampen mot UDI, redselen for å bli arrestert og det modige valget om å stå fram i offentligheten. Boka ble en bestselger umiddelbart, og ga tusenvis av nordmenn et innblikk i hvordan det er å oppholde seg ulovlig i Norge. Nå er hun arrestert av politiet, og skal kastes ut av landet. Alle som har vært på nettet i dag har sett mediestormen det har medført. Amnesty er sinte, SV er sinte, til og med FrP er sinte (det vil si – de vil i hvert fall at Mullah Krekar skal kastes ut først).

Aller først er det viktig å få fram at både UNE, UDI og øvrige aktører i denne saken har helt rett. Maria Amelie har ikke et beskyttelsesbehov slik asylinstituttet er til for. Grunnløse asylsøkere skal ikke få oppholdstillatelse etter asylloven - uansett hvor mange bøker de har skrevet. Hadde de fått det hadde asylkøene hopet seg opp enda mer og det hadde gått utover de som virkelig har behov for beskyttelse. Dermed er hun en såkalt “ulovlig innvandrer”. De som oppholder seg ulovlig i Norge skal i henhold til lovverket kastes ut.

Dette perspektivet har falt helt utenfor i denne debatten, og det er synd. Selvfølgelig sier ingen dette i klartekst, men vinklingen i media og utspill fra diverse politikere kan nærmest tyde på at vi må gjøre et unntak for henne fordi hun er suksessfull forfatter. Men dersom Maria Amelie skulle få unntak fra reglene ville det være urettferdig overfor svært mange av de andre ulovlige innvandrerne som har blitt kastet ut. Uansett hvor politisk klønete det er at justisminister Storberget har sendt henne takkekort for boka bare noen måneder før hun kastes ut av hans departement; dette er gjort etter boka (den store røde altså, ikke boka hennes).

Likevel er denne saken viktig. Hvorfor? Fordi Maria Amelie har blitt ansiktet på et inhumant og urettferdig system. Alle skjønner at hun ikke kan få opphold som asylsøker, men hvorfor kunne hun ikke få opphold som arbeidsinnvandrer? Som en som ønsket å søke lykken i Norge? Hvorfor skal hun straffes med utsendelse fordi foreldrene tok henne med til Norge? Det er dette som bør bety noe i denne debatten. Boka er feil, derfor må vi endre den.

For all del – det er flott at mennesker engasjerer seg og demonstrerer mot at en innvandrer har blitt behandlet urettferdig av systemet. Jeg skulle bare ønske at de demonstrerte mot den urettferdige innvandringspolitikken som helhet, slik at vi fikk endret den. Pågripelsen av Maria Amelie er først og fremst historien om en inhuman norsk innvandringspolitikk, ikke om forfatteren som ikke fikk bli på tross av at hun hadde skrevet en bok om det.

Heldigvis har den omfattende debatten om integrering de senere årene medført at man har blitt enige om en ting: Arbeidsdeltakelse er den beste indikatoren på integrering. I dette lyset er den siste forskningsrapporten fra Frisch-senteret dyster lesning.

Tidligere har Frisch-senteret publisert en rapport som tok for seg arbeidsinnvandrerne fra ikke-vestlige land (Tyrkia og Pakistan) som kom til Norge fra 1970-1975, og fulgte disse fram til år 2000. Den viste at gruppen hadde en enorm sysselsettingsgrad (96 %) de første ti årene, før det deretter gikk kraftig nedover. 30 år senere var bare 50 % i arbeidsføralder fortsatt i arbeid, sammenlignet med 87 % nordmenn.

Det er verdt å merke seg at disse var arbeidsinnvandrere, og ikke flyktninger. De hadde altså allerede foten innenfor arbeidsmarkedet, men etter 15 år i arbeid formelig stupte de ut i uførepensjon og andre helserelaterte stønader. Trenden ble imidlertid forsøkt bortforklart med at de tidlige innvandrerne slet seg ut fordi de jobbet hardt, ofte i to jobber samtidig, i tillegg til at de som regel var ansatt i utdøende industriyrker. Den nye rapporten viser imidlertid at også de senere ankomne innvandrerne fra ikke-vestlige land følger den samme trenden, og det ser ikke ut til å snu.

Denne nye rapporten kommer sikkert til å sette i gang det samme mediesirkuset som beskrevet ovenfor. Frp kommer til å forklare fenomenet med at innvandringen rett og slett ikke er bærekraftig, venstresiden vil forklare det med diskriminering og vanskelige kår i arbeidslivet. Men hva er den egentlige grunnen til at så mange ikke-vestlige innvandrere havner fra arbeid og til trygd, mens nordmenn ikke gjør det i like stor grad? Det sier ikke rapporten noe om, så la oss se på noen mulige forklaringer:

1. Innvandrerne var ekstra sårbare for økonomiske nedgangstider

På 80- og 90-tallet opplevde Norge økonomiske nedgangstider hvor mange mistet jobben. Dette gikk ekstra hardt utover de ikke-vestlige innvandrerne som ikke hadde like lett for å en annen jobb enn den de var kommet for å gjøre (her kommer nok diskriminering i arbeidslivet inn). Da er veien til utenforskapet kort. Som en av forskerne bak rapporten, Knut Røed, sier i Dagens Næringsliv: “Vi vet fra tidligere studier at de helserelaterte ytelsene (herunder uførepensjon) kommer til anvendelse når folk sliter over lang tid med å få jobb.”

2. Det lønner seg ikke for innvandrerne å stå i arbeid

Den norske modellen har i dag svært svake insentiver for å stå i arbeid, og ingen gjelder dette mer enn de ikke-vestlige innvandrerne. De har som regel lavtlønnsyrker og de har som regel mange barn, og jo flere barn du har jo høyere blir trygdeutbetalingen. Mens bare 10 % av de norskfødte hadde fire eller flere barn, hadde 52 % av de ikke-vestlige innvandrerne det. 63,7 % av innvandrerne med fire barn eller flere hadde en høyere inntekt på trygd enn de hadde i jobb.

Utenforskapet (andelen som mottar trygd eller stønad i stedet for å jobbe) er alt for stort i Norge, men konsekvensen blir særlig stor for innvandrerne. Arbeidet er som kjent nøkkelen til å lære språket og å sosialisere seg. Dermed blir veien inn i det norske samfunnet vanskeligere, om ikke umulig. Jeg har tidligere skrevet om velferd og integrering her.

3. Kultur

Det er på det rene at ikke-vestlige innvandrere har en annen kultur enn nordmenn (og en annen kultur enn hverandre, dette er langt fra noen homogen gruppe). Dette kan også innebære et annet forhold til staten og offentlige midler. I Norge har vi i lang tid messet om dugnad og fellesskap og arbeidsplikt. Tanken er at man skal samarbeide med staten om å få dratt dette regnestykket i land. Mennesker som kommer fra land der man ofte har et mer fiendtlig forhold til staten (og det ofte med god grunn), vil kanskje ikke ha de samme skruplene med å utnytte statskassen. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver på bloggen sin: “Kultur har betydning. Og mye tyder på at det blant en del somaliere i Norge har utviklet seg en ukultur hvor man tar sikte på å maksimere uttaket fra statskassen. Det kan vi ikke leve med.”  Fra før vet vi at insentivene til å stå utenfor arbeidslivet forsterkes av innvandrernettverk som sprer informasjon om velferdsprogrammer (Borjas and Hilton, 1996; Bertrand et al., 2000).

Uansett er dette en utfordring det er viktig å få gjort noe med raskest mulig. Både fordi regnestykket til slutt ikke vil gå opp, som Ørjasæter poengterer, men kanskje først og fremst fordi dette betyr at den norske integreringen er for dårlig. På sikt vil dette føre til segrering, misnøye og tapte muligheter. Både innvandrerne og det norske samfunnet er avhengige av at de som kommer hit jobber i størt mulig grad.

Hva tror du er grunnen til at såpass mange ikke-vestlige innvandrere står utenfor arbeidslivet?