Kategoriarkiv: Høyre

Borgerlig fremtid

Posted on by
Svar

Lørdagens paneldebatt til tross; mye gjenstår før et borgerlig regjeringsalternativ står klart til å ta over i 2013. Vinklinger som “Se, de snakker sammen!” begeistrer ikke i lengden. Så hva er egentlig fremtiden til det borgerlige prosjektet?

På Høyres landsmøte i helgen arrangerte Unge Høyre en historisk paneldebatt med potensielle statsråder i en borgerlig regjering. Temaet for debatten var “Hva er det borgerlige prosjektet?”. Det ble en ubetinget suksess. Blant annet kalte en politisk kommentator møtet for “et historisk linjeskifte i norsk politikk”. Se Dagsrevyens reportasje her.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Ola Elvestuen (V), Bent Høie (H), Ketil Sollvik-Olsen (Frp) og Kristin Clemet (Civita). Debattleder: Undertegnede

Det første mange tenker på, er hvem som skal sitte i en slik regjering. Her er mye blitt sagt allerede. Stein Kåre Kristiansen i TV2 mener at det mest naturlige er en Høyre/Frp-regjering i mindretall, og at en firepartiregjering er en illusjon. Det er jeg uenig i. Vi avventer fortsatt KrF sitt vedtak, men dersom det går den veien jeg tror, vil det være naturlig å invitere alle fire partier til forhandlingsbordet etter valget. Derfra kan alt skje.

Et viktigere poeng er at det ikke nødvendigvis er så farlig. Jeg er enig i at en Høyre/Frp/KrF-regjering vil gi makt til andre deler av partiene enn en Høyre/Frp/Venstre-regjering, men vi må ikke overdrive. Regjeringen vil (antageligvis) fortsatt måtte søke støtte hos andre partier for å få flertall, og den naturlige støttespilleren vil være det resterende borgerlige partiet.

Selv ikke når man tar for seg de to mest forskjellige alternativene, vil det gjøre voldsomme utslag. Det som skiller en mindretallsregjering av Høyre og Frp og en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, er at det førstnevnte alternative vil gå til AP for oljeboring i nord og i enkelte klimaspørsmål. I tillegg vil Høyre være det mest innvandringsliberale partiet i regjeringen. (Dette gjør forøvrig at jeg tviler på at Venstre og KrF har særlig lyst til å stå utenfor.) Likevel, i store saker som skole, arbeidsliv, velferd, helse, eldreomsorg, skatt og reform av offentlig sektor, vil det være de fire borgerlige partiene som samarbeider uansett.

Dessuten er det verdt å huske på at velgerne stemmer på partier – ikke på regjeringskoalisjoner. Særlig er dette sant når regjeringsalternativet ikke sitter i posisjon. Det er derfor ikke så viktig å ha klart hvem som skal styre skuta. Det viktigste er at velgerne ser at alle står på kaia, og er klare for å bli med. Så kan man stemme på det partiet man liker best.

Så hva blir viktig? Jeg tror tre ting vil være avgjørende:

1. De fire partiene må finne fram til et felles prosjekt. Det bør ikke være en konkret politisk reform, men en paraply som kan overbygge mange av de store endringene man står sammen om. Den parolen kan hete “Kunnskaps-Norge”, “Det viktigste først”, “Mer og bedre arbeidskraft”, “Et åpnere Norge” eller noe helt annet. Man må bruke litt tid på å finne ut av dette, og deretter må alle de borgerlige partilederne snakke om det.

Det betyr IKKE at man må skrive en regjeringsplattform allerede nå. Det betyr bare at man samkjører kommunikasjonen og angrepene på regjeringen bedre, og skaper engasjement om et alternativ. Kanskje vil det være behov for å avklare noen store spørsmål før valget, men vi må ikke, og bør ikke, avklare for mye. Det bringer meg videre til mitt neste poeng.

2. De borgerlige må finne balansen mellom å markere seg selv og å la andre slippe til. Vi må til en viss grad backe hverandre, slik Knut Arild backet Erna i den forrige partilederdebatten, men vi må samtidig maksimere vårt potensiale. Alle de fire partiene kjemper om en del velgere som de andre borgerlige partiene ikke klarer å få tak i uansett, i tillegg til at alle partier må “excite the base”. En måte å gjøre det på er å aktivt fordele saker seg i mellom på forhånd, etter modell fra Alliansen i Sverige. Jeg har tidligere skissert hvordan det kan gjøres her.

Dette er en fin linje, og antageligvis den vanskeligste utfordringen det neste året. Det krever at man snakker sammen med jevne mellomrom, og at man ikke alltid sier akkurat det man har lyst til å si. Vanskelig, men ikke umulig. Dersom man kommer i regjering, må man jo gjøre dette i enda større grad uansett.

3. Det siste poenget går på ungdomspartienes rolle. Dette kan høres ut som et parantes, og kanskje er jeg inhabil her, men jeg mener ungdomspartiene spiller en mye viktigere rolle enn for eksempel kommentatoriatet gir oss kred for. Det var Sveinung Rotevatn, leder i Unge Venstre, som fikk med sitt ungdomsparti på at et borgerlig flertall må gi en borgerlig regjering. Først da begynte snøballen å rulle, helt frem til vedtaket på moderpartiets landsmøte i vår. Det var Unge Høyre som for første gang fikk sentrale politikere fra samtlige borgerlige partier til å sette seg ned og diskutere politikken til en ny regjering på Høyres landsmøte i helgen. Det resulterte blant annet i denne overskriften på nrk.no:

Det er ungdomspartiene som er mest aktive i Civita, en annen viktig bidragsyter til en ny regjering. Det er ungdomspartiene som holder de ideologiske fanene høyt, og vi føler et ideologisk fellesskap. Ungdomspartiene snakker sammen, ofte, og vi liker å være sammen med hverandre, særlig når vi diskuterer politikk. Det høres nok både selvforherligende, pompøst og ikke minst forpliktende ut, men jeg tror faktisk ikke vår rolle i tiden fremover kan overvurderes.

Vår viktigste oppgave vil likevel ikke være å samle de voksne. Vår viktigste oppgave vil være å komme med nye idéer til en ny regjering. Her har de rødgrønne ungdomspartiene, etter det jeg kan dømme, sviktet totalt. De har kommet med noen krav, men kravene er stort sett oppgulp som venstresiden i AP har ment siden tidlig 90-tall. Dessuten snakker de nesten ikke sammen. Det tror jeg gjør den rødgrønne regjeringen fattigere.

Det må vi lære av. Vi må samles, utfordre hverandre og komme med nye idéer tilpasset nye utfordringer. Vi må gå i det samme toget, men bære forskjellige faner. Som matcher. Og vi må diskutere underveis.

Tror jeg det går? Ja, det gjør jeg, og debatten på Høyres Landsmøte styrker meg i denne troen. Jeg bet meg merke i én ting mens jeg ledet ordet: Paneldeltagerne var stort sett rolige og saklige, men da jeg spurte om hva som irriterte dem mest med den rødgrønne regjeringen, lyste det i øynene deres.

Det var mye. Og det var sterkt og inderlig. Og det forteller oss antagelig noe om motivasjonen til de fire borgerlige partiene akkurat nå: Vi misliker den rødgrønne regjeringen mer enn vi elsker vårt alternativ. Det er helt greit. Det borgerlige prosjektet er ikke klart enda. Vi har fortsatt mange viktige oppgaver igjen før lyset går opp for oss, og vi får et felles syn på hvordan et bedre Norge kan se ut. Først da kan vi engasjere velgerne om det samme prosjektet. Men den dagen kommer – det er jeg sikker på.

d

Til slutt legger jeg ved min tale til Høyres landsmøte. Her snakket jeg både om det borgerlige samarbeidet og om arbeidslivet – en sak som blir viktig for en borgerlig regjering:

11×11 grunner for å si nei til DLD

Posted on by
2

Kjære Torbjørn, Linda, Nikolai, Michael, Frank, Svein, Sonja, Henning, Torgeir, Ine og Olemic. Tusen takk så langt. Det er ikke lett å stå i mot press. Her er derfor 11 grunner for at dere 11 som stemte mot DLD i gruppemøtet skal gjøre det samme i Stortinget:

  1. I saker av sterk prinsippiell karakter er det tradisjon for at representantene stemmer fritt. DLD er en slik sak.
  2. “Den som er villig til å ofre sin frihet for en stund i trygghet, fortjener hverken frihet eller trygghet.” -Benjamin Franklin
  3. Fylkene deres forventer det.
  4. Flertallets argumentasjon om at en innføring av DLD vil styrke personvernet er tull, og dere vet det.
  5. Det kan ikke være sånn at man skal følge sin samvittighet bare dersom man er sikker på å ikke få gjennomslag.
  6. “Det er vanlig å se på demokrati som flertallsstyre, men konservative vil snu argumentet på hodet: Demokratiets viktigste kjennetegn er ikke at flertallet bestemmer alt, men at mindretallet også har en reell beskyttelse.” -Torbjørn Røe Isaksen
  7. Høyre har ikke noen paragraf om partipisk.
  8. Partihøringen viste at 9 av 11 fylker som uttalte seg sa nei til direktivet, og dere vet at flertallet i partiet er mot. Det er derfor ikke grunnlag for å si at man “bøyer seg for partiet”.
  9. I politikken er det lett å bli blendet av enkeltsaker, makt og meningsmålinger, men ideologien må alltid stå i høysetet. Det er hverken liberalt eller konservativt å implementere DLD.
  10. Om noen år skal dere se tilbake på deres tid i politikken. Da vil det største adelsmerket være om dere beholdt deres integritet.
  11. Personvernet er stadig under massivt press. Dere 11 er det eneste som kan stoppe en lov som vil medføre masselagring av vanlige, lovlydige borgere. Vis ansvar. Vær stolte. Si nei til DLD.

Med vennlig hilsen

Tory! Tory! Tory!

Posted on by
Svar

David Cameron har endelig blitt statsminister. Han er karismatisk, troverdig, dyktig og sympatisk, og jeg gleder meg til å se hva han får til i Storbritannia. Men av og til kan det være deilig å se på hva Maggie Thatcher fikk til i stedet.

Dokumentaren “Tory! Tory! Tory!” er produsert av BBC og tar for seg de liberale markedstilhengernes vekst og fall (det sistnevnte gjelder i alle fall fru Thatcher) i det konservative partiet, samt Storbritannia forøvrig. Den ligger ute på Youtube, og jeg anbefaler alle å se den, også fordi jeg tror den har relevans for norske konservative.

Etter 2. verdenskrig slo sosialdemokratene i Labour seg kraftig opp, som i Norge, og utbygde velferdsstaten. Samtidig nasjonaliserte de blant annet tele-, energi-, og stålindustrien og regulerte boligmarkedet. De konservative, som på dette tidspunktet var veldig opptatt av konsensuspolitikk, så på det som sin rolle å begrense intoget av sosialistiske ordninger. De mente det var nytteløst å kjempe i mot.

Så kom Margaret Thatcher, og deregulerte, denasjonaliserte og defagforeniserte landet. Dette viste seg å være irreversible reformer som selv ikke Labour vil forandre på i dag, og førte til at Storbritannia gikk fra å være et skadeskutt land til å bli et verdiskapende land med tro på seg selv. Dokumentaren forteller om ideologene bak kampen for det frie markedet, om kampen for å reformere Tory til å bli et mer markedsvennlig parti, og ikke minst om Margaret “The Iron Lady” Thatcher. Hun er, på tross av sine mangler, min desiderte favorittpolitiker gjennom tidene.

To lærdommer fra Thatcher’s periode som vi konservative kan ta med oss til Norge:

1. Ikke alle reformer må gå sakte. I Norge forsøker man å gjøre noe litt etter litt hvis man først skal gjøre noe. Det har man ikke tid til hvis man er valgt for en fireårsperiode. Selvfølgelig begrenser partistrukturen i Norge disse mulighetene noe, men det er også flere fløyer innenfor Tory. Hvis man vil et sted, kan det av og til være like greit å kline til.

2. Ikke alle reformer må være populære mens man gjennomfører dem. Samtlige partier i Norge i dag ser på undersøkelser som Norsk Monitor for å finne ut hva folk mener, hva de er opptatt av og hva som gjør at de kan stemme på ditt parti. Deretter toner man opp og ned saker og budskap etter dette. Jeg mener imidlertid at tiden for å kunne overbevise folk, og få de til å skifte mening, ikke er forbi. Tatcher’s reformer var ofte svært upopulære da hun satte i gang, men etter hvert ble flertallet overbevist om at hun hadde rett. Dessuten, integritet kan av og til være tiltrekkende i seg selv.

Her er første del av første episode, som tar for seg starten av “the Thatcherite Revolution”. For å se resten, gå inn på youtube og klikk deg videre.

Høyres landsmøte

Posted on by
2

Det er alltid herlig å være på landsmøtet. I år var stemningen ekstra god på grunn av de positive meningsmålingene Høyre har hatt i det siste. Og det var særlig to saker som definerte landsmøtet.

Fjern fedrekvoten

I dag er 10 uker av permisjonen forbeholdt far og 10 uker forbeholdt mor. Dersom enten mor eller far ikke tar ut disse ukene, mister de retten til permisjon. De resterende ukene kan foreldrene velge selv. Forslaget som var oppe på landsmøtet innebar å fjerne denne kvoteandelen og la familiene selv bestemme hvordan de ville bruke alle ukene.

Slik jeg ser det har tilhengerne av fedrekvoten ett godt poeng: Ettersom permisjonen er en statlig ordning finansiert med offentlige midler, er det legitimt at staten bestemmer hvordan pengene skal brukes. De resterende argumentene hadde et sørgelig sosialdemokratisk preg over seg.

Jeg mener at fedrekvoten bør fjernes. Dagens ordning er lite fleksibel, og en del familier må bare velge å miste 10 uker sammen med barna sine fordi staten mener de har valgt feil. Som en av talerne var inne på: Vi er veldig opptatt av å måle resultater og se på om den ideelle situasjonen (at mor og far tar ut like mye permisjon) er oppnådd på statistikken. Men målet må ikke være fullstendig likhet på statistikken. Målet må være at foreldrene tar fullstendig frie valg ut ifra hva som passer best for dem.

Etter en spennende debatt – og en fantastisk Unge Høyre-innsats – gikk forslaget igjennom, mot partiledelsens stemmer.

Se TV2-innslaget her:

http://www.tv2.no/play/nyheter/innenriks?progId=422976

Tja til datalagringsdirektivet

Men den største debatten på landsmøtet dreide seg om datalagringsdirektivet. EU-direktivet, hvor Høyre avgjør utfallet, vil pålegge teleselskaper å lagre trafikkdata i minimum 6 måneder. Målet er å få bukt med terror.

Jeg skal ikke si så mye mer om direktivet her, bortsett fra at jeg er i mot, og at argumentasjonen for direktivet som regel bærer preg av mangel på ideologisk ryggrad. Jeg skal derimot si noe om prosessen.

Partiledelsen og flertallet i stortingsgruppen har forsøkt å unngå at landsmøtet tok stilling til saken. Angivelig fordi de vil ha et handlingsrom i forhandlingene med Jens Stoltenberg (Arbeiderpartiet er det eneste partiet som er for). Sannheten er vel heller at de ikke vil at EU-partiet Høyre skal benytte seg av vetoretten i EØS-avtalen. Å forsøke å unngå at landsmøtet, partiets høyeste organ, tar stilling til en så viktig sak, er uhørt. Det var nok også derfor landsmøtet enstemmig gikk inn for å behandle en resolusjon om DLD. Resolusjonen sa at vi skal være kritiske til DLD, dissensen fra Unge Høyre sa at vi skulle si nei.

Debatten gikk flott, også her med glimrende innsats fra Unge Høyre. Det kunne se ut som om et flertall mot DLD var innen rekkevidde. Så gikk Erna opp. Hun sa at hun så begge sidene av saken, men ba om tillit fra landsmøtet for å kunne ha et forhandlingskort mot Arbeiderpartiet. Det var smart. Ingen var gira på å stemme ned partilederen de nettopp hadde klappet inn til to nye år i lederstolen. Et knapt flertall støttet derfor resolusjonen som sa “tja” til DLD.

Det er fristende å kritisere ledelsen og stortingsgruppen for unødvendig maktutøvelse og så videre. Og ja, det var en del fylker som på mystisk vis plutselig hadde skiftet standpunkt fra “nei” til “dette er en god resolusjon”. Men kritikken bør først og fremst rettes mot delegatene selv. Jeg har vanskelig for å forstå noen som er delegat på landsmøtet og synes at det er veldig naturlig at landsmøtet ikke skal ta stilling til den viktigste saken som kommer opp.

På tross av dette er det likevel grunn til optimisme. Terskelen for at man skal kunne binde stortingsgruppa til et “ja til DLD” har nok blitt betraktelig høyere i løpet av helgen.

Se TV2-innslaget her:

http://www.tv2.no/play/nyheter/innenriks/c2/siste/?progId=423286&c2.p=27

Se NRK-innslaget her:

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/212798

Nå er det sendt ut en partihøring, hvor alle medlemmer får muligheten til å si hva de mener om datalagringsdirektivet. Utfallet av høringen vil avgjøre hva Høyre går inn for. Oppfordringen er derfor klar: Benytt deg av sjansen til å bli hørt. Si hva du mener om direktivet i partihøringen, og fortsett kampen for at de få stortingsrepresentantene som trengs fra Høyre, får lov til å si nei.

Gratulerer!

Posted on by
1

I dag ble felles ekteskapslov vedtatt i Stortinget. Som konservativ er det en glede å se at ekteskapet er forandret for å bevare dets styrke og posisjon. I et land hvor det å være lesbisk og homofil blir sett på som like riktig, flott og verdifullt som det å være heterofil, skulle det bare mangle at ekteskapet ikke også ombefatter disse. Gratulerer til alle lesbiske og homofile som nå kan være ektefeller.

Per Lønning (Inge Lønnings storebror og tidl. stortingsrepresentant og biskop) tok i dag et dirrende farvel med Høyre. Han mener at Høyre mister troverdighet som konservativt parti ved å stemme for lovforslaget. Jeg mener Per Lønning her er mer kristen enn konservativ, noe som sjelden er en god balansegang.

Skolepolitikk og Høyres vei videre

Posted on by
5

Da jeg gikk i sjette klasse hadde jeg en lærer som mente at skoleboka ikke var nok. Derfor hadde vi mange prosjekt som gikk på siden av pensum. En uke hadde vi prosjekt om norsk politikk. Vi skulle finne ut hva de enkelte partiene stod for og ha en debatt i etterkant. Gruppa mi fikk KrF, og jeg ble valgt til å snakke for oss i den påfølgende klasseromsdebatten.

Å være med i debatt var, den gang som nå, veldig gøy. Etter rundt ti minutter virket det som om jeg hadde sikret de fleste av mine klassekamerater en sikker kristendemokratisk framtid. Det var da temaet “skating på fortau” kom opp.

Jeg tenkte at det mest voksne, ansvarlige og kristne av meg ville være å gå i mot fortausskating, men samtidig oppmuntre til lek med beskyttelsesutstyr i sikrere omgivelser. Jeg merket at jeg, mens jeg punktvis begrunnet viktigheten av hjelm på skateboard, begynte å miste flere og flere tilhengere. Så kom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Høyre med glitrende og oppriktige argumentasjoner om at ungdom fikk for lite tillit og at et skateboard sjelden hadde skadet noen. Publikum hadde snudd.

Det var da jeg gjorde det sjebnesvangre valget: Jeg skiftet mening. “KrF har ombestemt seg, vi er nå for skating på fortau,” sa jeg fornøyd. Jeg ble møtt med buing og latter. En gjeng 12-åringer mente åpenbart at det å forlate standpunktene sine var hakket teitere enn å digge knebeskyttere.

Jeg forandret mening fordi de som var uenige med meg hadde rett. Tankene går umiddelbart til venstresidens nye skolepolitikk, og de slipper alt for billig unna. Arbeiderpartiskolen er dagens skole, hvor idealet er at alle skal være like flinke. Likhetsskolen gjør at de flinke blir holdt igjen og de svake faller av. Mens Høyre har snakket om behovet for differensiert oppfølging, har Arbeiderpartiet ikke vært for Høyres “forskjellsbehandling”. I dag ser du Jens Stoltenberg se alvorlig inn i kamera mens han sier at tilpasset opplæring er viktig fordi alle elever er forskjellige. 

I 2001 hadde SV programfestet at de var i mot karakterer, klasser, eksamen, pensum og nasjonale prøver. Mens Høyre snakket om at kvaliteten og kunnskapen i den norske skolen var for dårlig, snakket SV om læreren som veileder og omsorgsperson. I dag ser du Bård Vegar Solhjell trippe rundt og nevne PISA-undersøkelsen mens han sender ut nasjonale avkrysningsprøver til elevene.

Men Stoltenberg snakker om tilpasset opplæring i samme setning som fellesskolen, og Solhjell snakker om kvalitet og kunnskap som utvidede begrep der det sosiale er viktig, om ikke viktigst. Tilpasset opplæring og kvalitet blir forbeholdt festtaler, mens man ikke vil ta konsekvensene av det. Med andre ord: De faker.

Høyres oppgave blir nå å vise velgerne et klart alternativ til likhetsskolen. Jeg tror at man må dele opp klasser etter nivå allerede fra grunnskolen av for å gi skikkelig tilpasset opplæring. Jeg tror at elevene trenger karakterer allerede på barneskolen hvis de skal få tidlig tilbakemelding på hvor de er flinke og hvor de kan bli bedre. Jeg tror at det må stilles krav for opptak til ungdomsskolen hvis elevene skal få noe ut av den. Fordi jeg mener at kvaliteten og kunnskapen er det viktigste i skolen, og dagens skolesystem framelsker den ikke. 

Disse sakene klarer ikke sosialistene å ta. Disse klærne kommer de ikke til å stjele mens vi bader. I hvert fall ikke før om sju nye år, når Solhjell sikkert argumenterer for friskoler også…

Gjør Høyre størst først!

Posted on by
2

En Opinion-måling viser at 7 av 10 Høyre-velgere vil ha med FrP i regjering, mens 7 av 10 Venstre-velgere ikke vil ha med Frp på laget. (Interessant nok er det bare 87 prosent av FrPs velgere som selv vil være i regjering i det hele tatt.)

Jeg støtter Høyres taktikk i å holde alle dører åpne, og vil ha en bred borgerlig regjering. Høyre, FrP og Venstre styrer for eksempel sammen i både Oslo og Molde. Problemet er at Venstre og FrP sentralt for øyeblikket hater hverandre. Alt snakket om regjeringssamarbeid på borgerlig side synes å splitte oss mer og mer, og kan faktisk bane veien for et nytt rød-grønt flertall eller en AP-mindretallsregjering.

Jeg tror vi må slutte å mase om at de borgerlige partiene har så mye til felles (selv om de faktisk har det), og begynne å snakke om hva som gjør Høyre best. En borgerlig regjering avhenger av at Høyre er det største partiet.