Paul Joakim Sandøys blogg

Menneskerettighetene er de grunnleggende rettighetene hos innbyggerne som sikrer oss mot overgrep fra staten. Ytringsfrihet, retten til privatliv, frihet fra tortur og så videre, er alle rettigheter som beskytter mindretallet. De kan aldri bli ubegrensede, fordi de avskjæres av hverandre, men deres eksistens skal ikke avgjøres av et politisk flertall.

Det er derfor ikke så rart at Lønning-utvalget foreslår å innlemme flere av disse rettighetene i Grunnloven. Det er ikke alle enige i. Både SV, AP, SP og Frp er skeptiske til det SVs Hallgeir Langeland kaller å “flytte makt fra stortingssalen til rettssalen”. Senterpartiets Per Olaf Lundeteigen mener at forslaget er “å lage juss av all ting”. Frp frykter at Grunnloven skal bli full av luft.

Dette ikke er den mest spenstige politiske diskusjonen i Norge akkurat nå. Det er lite nachspiel på Lorry her. Den er like fullt viktig. Dessuten sier den noe om de ulike partienes grunnleggende syn på hva som er et godt samfunn.

Hallgeir Langeland vil selv bestemme om menneskerettighetene skal gjelde eller ikke.

Langeland illustrerer venstresidens problem når han sier at “den politiske diskusjonen må være det viktigste”. Poenget med menneskerettigheter er at det ikke er politikk. Det er universelle rettigheter som innbyggerne i landet skal være sikret uavhengig av det politiske flertallet. Når Frp også melder seg på, kan det ha med partiets populistiske bakgrunn å gjøre. Det er ikke unaturlig at det partiet som hyppigst henviser til “det folket mener” også er motstander av å innføre begrensninger i folkets makt.

Flertallet skal ikke bestemme alt. Spørsmålet om innbyggerne skal ha grunnleggende, universelle rettigheter som beskytter dem mot myndighetsmisbruk,skal ikke overlates til folkemeningen. Jeg skjønner at stortingspolitikere ikke liker at makten deres blir innskrenket, men noen av oss trodde jo at det var det Grunnloven var til for i utgangspunktet.

Edit: Noe av kritikken går på at Lønning-utvalget går for langt og foreslår å innlemme også trivielle rettigheter i Grunnloven. Det synet deler jeg langt på vei. Den generelle motstanden fra SV, SP, AP og Frp er imidlertid også rettet mot grunnlovsfesting av sentrale menneskerettigheter som retten til privatliv og personvern. Det er rett og slett ikke akseptabelt.

En morsom og nerdete rap som beskriver den evige kampen mellom sosialdemokraten John M. Keynes og liberaleren (eller, i følge Torbjørn Røe Isaksen, den liberalkonservative) Friedrich Von Hayek. Via Sondre Rasch.

I dag har Stortinget vedtatt nye ordninger for offentliggjøring av skattelistene. Etter de siste årenes voldsomme eksplosjon i søkemotorer og facebook-apps om hva vennene dine (og alle andre) tjener og eier, har mange, inkludert undertegnede, reagert med avsky. Prinsippet må være at hva du betaler i skatt er en sak mellom deg og staten, og ikke noe hverken media eller naboen har noe med. På samme måte skal vi heller ikke ha offentliggjøring av hvor mye hver enkelt får i trygd og annen utbetaling fra staten.

Nå har regjeringen kommet med en kvasiløsning: Media skal fortsatt få full tilgang, men de skal kun bruke denne på journalistisk grunnlag, og ikke distribuere listene videre. Søkemotorer blir kun tilgjengelig på skatteetatens egne nettsider.

Det er store betenkeligheter ved dette forslaget: All makt vil ligge hos pressen – samtidig som pressefriheten blir innskrenket slik at man sjeldent kan bruke denne makten til noe. Hvis den gamle ordningen hadde en styrke, var denne at informasjonen var like tilgjengelig for alle - ikke bare for en utvalgt profesjon.

Likevel er dette et steg i riktig retning. Den vil gjøre privat informasjon mindre tilgjengelig, og dermed dempe mye av de synlige problemene med skattelistene. Derfor er det grunn til å tro at ordningen vil vare i lang tid. Det er synd for oss som vil at skattelister ikke skal være offentlige i det hele tatt, men det nest beste er tross alt bedre enn det verste.

Dagens sang: Veronica Maggio – Jag kommer

Skatt er penger staten krever inn av det du har tjent. Derfor er en av de viktigste oppgavene til en politiker er å forvalte skattebetalernes penger på en fornuftig måte. Da er det jo greit å vite at utviklingsminister Erik Solheim har brukt 1,2 millioner av skattebetalernes penger på å kjøpe seg medieomtale. Samtidig som han vil øke skatten. Fint.