Det viktigste Norge kan lære av Sverige er det borgerlige samarbeidet.
Etter den siste TV-debatten i SVT1 stod jeg midt i et hav av borgerlige ungdommer utenfor studio og sang “Lenge leva Alliansen”. Flere gikk i orange Alliansen-t-skjorter. Ingen brøt ut med sine egne sanger, alle heiet på hverandres partiledere. Skru klokka ett år tilbake og se for deg Unge Venstre heie fram Siv Jensen. Bare tanken virker absurd.
Dagen etter stod alle partilederne i Alliansen på torget i Stockholm og pratet fem minutter hver til folkemassen. Her illustrerte dynamikken i samarbeidet seg: Ingen prøvde å avgrense seg mot andre partier. Ingen prøvde å framstå som bedre enn de andre, eller korrigere på det den andre sa. Istedet bygget de hverandre opp. Trakk fram den innsatsen de andre hadde gjort på sitt felt. Og snakket om Alliansens politikk.

Det betyr ikke at de svenske borgerlige partiene er selvutslettende. De profilerer seg på forskjellige saker. Kristendemokraterna snakker om privat omsorg og familievelferd. Det liberale folkepartiet snakker om skole og skatt. Centern snakker om små- og mellomstore bedrifter og frihet(!). Moderaterna snakker om arbeid.
Fredrik Reinfeldt er sjefen for et all-star team som bygger på hverandres styrker og kompenserer for hverandres svakheter. Dét er grunnen til at Alliansen, forhåpentligvis, kommer til å bli den første borgerlige regjering som gjenvelges i Sverige. Skal de norske borgerlige partiene noen gang klare å skifte kursen for norsk politikk, må de lære av Sverige og finne sammen. Det arbeidet må begynne nå.

Likevel er nok den norske samarbeidssituasjonen mer utfordrende enn den var i Sverige. For det første er søsterpartiene til det norske “sentrum” mye lenger til høyre – på mange områder lenger til høyre enn Moderaterna. Det gjør at Reinfeldt kan framstå som den ansvarlige, moderate statsmannen han er, samtidig som politikken er høyreorientert. Når det svenske Venstre (Folkepartiet) skryter av skattelette på 100 milliarder, og det svenske KrF (Kristendemokraterna) trekker frem lønn som den viktigste velferden, etterlater de ingen tvil om at de hører hjemme på borgerlig side.
For det andre har ikke norsk borgerlig side ledere med de samme stjerneegenskapene som i Sverige. Göran, Maud, Janne og Fredrik har karisma som kun Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg kan komme i nærheten av – og dét er (heldigvis) ikke et reelt regjeringsalternativ.
For det tredje har ikke Sverige Fremskrittspartiet. (De mye omtalte Sverigedemokraterna kan i all anstendighet ikke engang sammenlignes med Frp.) Alliansen har ikke et parti som vil øke de offentlige utgiftene og stenge grensene. Det betyr at samarbeidssituasjonen ikke forsures av ekstrem misnøye med, og på grensen til hat mot, andre borgerlige partier. Selv om man bygger på forskjellige verdier, kan alle respektere hverandres standpunkt.

Betyr det at den norske samarbeidssituasjonen er umulig? Nei. Det betyr derimot at man må jobbe hardt. Det er ikke mer enn åtte år siden den nåværende Alliansen hakket på hverandre i debatter og i media, som de hadde gjort i alle år. Men så skjønte de at dette ikke gikk lenger. Hvis de virkelig ville noe med landet, måtte de gi og ta og jobbe for hverandre.
I Norge betyr det at man må gjøre en del valg som vil høste misnøye internt i partiene. Man må fire på viktige saker, og la andre profilere seg på viktige saker. Det kan se slik ut: Frp må fire på innvandringspolitikken, og de andre partiene må la Frp være partiet for den lille manns kamp mot byråkrati og reguleringer. Høyre må forandre skatteprofilen, og samtidig få være partiet for skole og jobb. Krf må gi opp bakstreberske saker som å reversere ekteskapsloven, men samtidig bli familiepartiet. Venstre må bli tøffere i skattepolitikken, og være småbedriftenes talsmann i samarbeidet.
Og så må de norske partiene slutte å snakke hverandre ned. Alternativet er nemlig mye verre.