Senterungdommen har tatt pause fra glamourfotografering og diskuterer nå politikk i stedet. Enkelte vil hevde at de gjør det førstnevnte best. Sandra Borch, leder i Norges råeste ungdomsparti, angriper meg og Unge Høyre på bloggen sin fordi vi vil slå sammen kommuner, om nødvendig med tvang. Dette er visstnok “vår største trussel mot et bredt demokrati i Norge”. Og jeg som trodde det var fylkesmannen.
Vel, jeg skal være helt ærlig: Jeg elsker kommunesammenslåing. Ikke alltid. Ikke for en hver pris. Men jeg mener at 429 kommuner (mer enn Danmark og Sverige til sammen) i et land med fem millioner mennesker er alt for mye.
Hvorfor? Fordi jeg samtidig elsker lokaldemokratiet, og jeg mener at dagens norske lokaldemokrati (med et visst unntak i de største byene) ikke er reelt. Alle som har sittet i et kommunestyre vet at jobben stort sett går i å bestemme hvilke statlig lovpålagte oppgaver man skal kutte minst i.
I tillegg kommer den åpenbare sannheten om at en kommune med færre innbyggere enn medlemstallet til Senterungdommen bruker mer penger på administrasjon enn på å gi innbyggerne et godt velferdstilbud.
d
Min visjon
Dersom vi får kommuner som er egnet til å ta større oppgaver, kan også staten og fylkeskommunen overlate flere oppgaver til kommunene. Jeg ønsker meg et Norge der kommuner kan bestemme hvor mye skatt de vil ta inn selv. Eller der kommunene kan følge elevene hele veien, fra de begynner på barneskolen til de slutter på videregående.
Flertallet av landets kommuner har mindre enn 5 000 innbyggere. Det er ikke bare et administrasjonsproblem – det er et demokratisk problem. Det vil være uansvarlig å overføre oppgaver fra staten og fylkeskommunen til kommuner som så vidt klarer å lage sin egen nettside.
Noen vil kanskje si at dette er å snakke ned kommunene. Og ja, det gjør jeg. Og jeg skulle ønske jeg ikke måtte det – jeg har nemlig lyst til å snakke kommuner opp.
Jeg vil at Molde skal konkurrere med Oslo om å ha den beste skolen. Eller at Leikanger skal konkurrere med Bergen om å ha den mest gunstige næringsbeskatningen. Eller, for den saks skyld, at Vågå skal kunne ha skyhøye skatter og avgifter, samt et mylder av universale offentlige velferdsordninger. Dersom innbyggerne vil det. (For ordens skyld, dersom min visjon blir virkelighet, kommer jeg nok ikke til å flytte til Vågå.)
d
Slik kan det gjøres
Planen hittil har vært å oppfordre kommuner til å slå seg sammen gjennom milde økonomiske insentiver. Det har ført til 7 kommunesammenslåinger de siste 10 årene. Jeg har en bedre plan:
En borgerlig regjering sier at innen kommunevalget i 2015 skal det være 200 kommuner i Norge. I tillegg indikeres noen minimumskrav til befolkningstall. Hvem som slår seg sammen med hvem, og hvordan dette skjer, er opp til hver enkelt kommune. Staten gir også en økonomisk bonus til dem som velger å slå seg sammen.
Kall det gjerne mild tvang, eller gulrot og pisk. Jeg kaller det en nødvendig reform for å styrke lokaldemokratiet og for å sikre innbyggerne et godt velferdstilbud.
d
Slå tilbake
Senterungdommens leder avslutter med å kalle vårt forslag “et slag mot en av de viktige grunnverdiene som velferdsstaten Norge er bygd opp på, nemlig det at beslutninger skal tas nærmest den det gjelder, av folket i hver enkelt kommune.”
Problemet er at denne grunnverdien har blitt neglisjert av en stadig mer sentraliserende stat i mange tiår. Motgiften er å gjøre kommunene større og sterkere. Og la dem slå tilbake.
d
PS: Jada, det er sikkert litt useriøst å bruke samme sjargong i en overskrift om kommunesammenslåing som 14 år gamle jenter bruker for å beskrive hva de føler for Justin Bieber. Men så sterkt mener jeg det altså.
juli 9, 2012 kl. 17:31
Ditt svar på å styrke lokaldemokratiet (som du hevdar du elskar) er at staten skal slå slå saman kommunar som ikkje vil slåast saman slik at dei lettare kan kjempe mot sentralmakter og sentralisering? Heng ikkje på griep!
juli 9, 2012 kl. 17:46
Det der blir for enkelt. Som jeg skriver i posten, er større kommuner en forutsetning for å overføre flere oppgaver til kommunene. Er du uenig i det?
Sendt fra min iPhone
juli 9, 2012 kl. 18:36
Erlend: Å bestemme landets administrative inndeling, er et ansvar for Stortinget, står det i Grunnloven. Lokaldemokrati handler om hvor mye kommunestyret bestemmer, ikke hvor mange kommunestyrer som “bestemmer”. Hvis man virkelig ønsker å flytte makt ned til kommunene, er en reform uunngåelig.
juli 9, 2012 kl. 18:38
Psen gjorde hele innlegget :)
juli 9, 2012 kl. 18:40
Dette blir for enkelt ja. Veldig enkelt.
For å avklare det med det første, så er jeg ikke den som er mest imot kommunesammenslåinger, dog på rette vilkår.
Du sammenligner Norge med Sverige og Danmark, uten å vise til de reelle forskjellene som finnes. Danmark er et land du kan kjøre gjennom på tida det tar å komme seg fra Oslo til Bergen, og har ikke de geografiske forholdene som gjør at vi har valgt å ha så mange kommuner som vi har her i landet. I Sverige, og da spesielt i nord har man helt og holdent lagt ned spredt bosetning, og folk er konsentrert rundt tettsteder. Det er helt legitimt å ønske seg lignende i Norge, men man bør kanskje være ærlig om dette?
Tilbake til Danmark, så er det motstridende å ønske seg færre kommuner fordi det brukes for mye penger på administrasjon. Etter kommunereformen i Danmark brukes det langt mer penger på byråkrati enn før.
Hvorfor burde kommunene bestemme skatten selv? Vil ikke dette skape enda større forskjeller mellom kommunene? Skal kommunegrensen være avgjørende for hvor mye skatt du må betale?
Hvorfor er folketall det styrende for hvor mange kommuner vi skal ha? Er det viktigste for deg et tall og ikke lokale forhold? Er det viktigste at tjenesten tilbys og ikke hvor den tilbys? Dagens kommuner bidrar til å tilpasse offentlige oppgaver til lokale forhold. Målet er maksimal allokeringseffektivitet, som kan være vel så innsparende som stordriftsfordeler. Forøvrig viser undersøkelser at folk er mer fornøyd med tjenestene de mottar i små kommuner, uten at småkommunene får så veldig mye ekstra penger for å gi et bedre tilbud. Er det da logisk at velferdstilbudet blir bedre med større kommuner?
Hvor mange millarder har du planer om å gi i bonus til kommuner som slår seg sammen? Planlegger du engangsbeløp eller årlige overføringer?
juli 10, 2012 kl. 19:33
Se der, nå er det jo en interessant og relevant diskusjon! Jeg skal først og fremst svare på spørsmålene dine.
1. Sentraliseringsargumentet. Tja. Kommunereform er både en oppskrift på og en motgift til sentralisering. Det er ikke urimelig å anta at færre og større kommuner vil bety at flere flytter inn til kommunesentrene i hver enkelt kommune – der kan jeg gi deg rett. Men dersom frykten er at det vil føre til en masseflytting til Oslo, for eksempel, er jo det en ganske underlig påstand.
Større og sterkere kommuner, med mer makt, betyr jo at kommunene får reelle virkemidler til å forhindre fraflytting. Dersom man for eksempel lar kommunene bestemme mer av skattenivået, kan dette justeres som et tiltak for å tiltrekke seg flere mennesker, enten fra privat næringsliv eller privatpersoner (gjerne en kombo). Der har du noe av svaret på hvorfor jeg mener kommunene skal få lov til å regulere mer av skattenivået også. I tillegg til det åpenbare faktum at det handler om lokalt selvstyre. Og forresten: Dersom du er for lokalt selvstyre, handler dette om at kommunene faktisk får bestemme en del ting selv – altså at det ikke vil være likt over hele landet. Norge er ikke likt overalt, en løsning ett sted er ikke nødvendigvis den riktige løsningen et annet sted.
2. Delvis riktig om Danmark, byråkratikostnadene gikk opp i starten, og går ned nå. Har uansett foreslått en annen fremgangsmåte enn i Danmark. Har aldri argumentert for å tegne opp kartet på nytt – det tror jeg er en dårlig løsning.
3. Folketall. Grunnen til at dette er det mest relevante kriteriet, er at det er her man ser de store forskjellene på hvor mye penger man får ut av hver krone (byråkrati v. tilbud), og folketall får enda mer å si dersom kommunene skal få mer makt. Forskning som er gjort på dette i Norge viser at kommunene under 5000 er der det store problemet ligger (med dagens ansvarsfordeling) og at rundt 20 000 er “idealkommunen”. Større enn det, og man kan få stordriftulemper osv. Ha i bakhodet at her har man kun sett på effektivitet.
Dette er en litt vanskelig greie. Jeg tror for eksempel ikke at å sette en minimumstall på 20 000, og så slå sammen det, er en god måte å gjøre det på. Som du helt korrekt påpeker, kan også andre faktorer spille inn, som geografi osv. Mitt forslag er derfor at man gir en frist på to år, indikerer at grensen ved eventuell tvang vil være på rundt 5 000, og så fikser kommunene dette selv. Dersom man ikke kommer i mål innen fristen, så går man inn og gjør konkrete helhetsvurderinger for hver enkelt situasjon. Ser poenget med at flere steder i Nord-Norge er det ikke gunstig å gå etter tall, for eksempel.
4. Antall milliarder? Vet ikke. Engangsbeløp. Sånn at man ikke taper noe, ei heller på kort sikt.
En liten tilleggsbemerkning: Du sier du ikke er mot sammenslåing, bare mot sammenslåing med tvang. Dersom man ser på endringer i kommunestruktur de siste femti årene, er dette i praksis å være i mot sammenslåing. Du er altså i det store og hele for dagens kommunestruktur. Problemet med det, er at det umuliggjør å gi større makt til kommunene. Dersom du er fornøyd med den makten kommunene har i dag, er det et helt legitimt standpunkt. Dersom du vil at kommunene skal ha mer makt og innflytelse, er kommunereform det eneste svaret.
august 9, 2012 kl. 16:06
Jeg kunne ikke vært mer enig, og PS’n på slutten var best :)