Paul Joakim Sandøys blogg

Da er jeg i København. Det kan høres uproblematisk ut, men det er ingen selvfølge at jeg er her.

Line (søskenbarnet mitt) ønsker meg velkommen til Danmark. Lite vet hun om komplikasjonene, spenningen og dramatikken jeg har opplevd på reisen.

Som sagt var jeg i Vestfold i går, og vestfoldinger kan feste. Jeg skulle opp klokken sju dagen etter for å rekke en buss som gikk halv åtte, så jeg kastet inn håndkledet i to-tiden. Lå i en time og prøvde å få sove til teknomusikken i underetasjen. Plutselig kom det to stykker inn på rommet mitt.

To stykker: Hei, du må bli med på festen igjen!

Paul Joakim: Nei takk, jeg skal stå opp om fire timer.

(Til tross for dette er Vestfold UH en veldig fin gjeng altså, bare så det er sagt.)

Jeg våknet kvart over sju, et kvarter før bussen skulle gå, av at Mr. “Kjørbar” (som skulle kjøre meg til bussen) ropte at vi hadde det travelt. La gå, jeg dropper dusjen. Vi kastet oss inn i bilen, og Mr. “Kjørbar” kjørte rally på glatta. Heldigvis kom vi fram til busstoppet ett minutt på halv åtte. ETT problem – jeg hadde lest ruta feil: Bussen gikk fem på halv åtte.

Paul Joakim: Æsj.

Mr. “Kjørbar”: Kom igjen, vi rekker den!

Et kvarter til med rally-kjøring. Puh. Og så våknet jeg. Alt hadde bare vært en drøm.

Neida. Men den ekte slutten er litt kjedelig: Vi tok igjen bussen og jeg kom meg tilbake til Oslo. Og nå er jeg her. I København. På hotellrommet sammen med mamma. I kveld blir det italiensk!

This entry was posted on mars 7, 2009 at 14:08 and is filed under Generelt. Du kan følge svarene til dette innlegget gjennom via RSS 2.0 feed'en. Du kan legge igjen et svar, eller et tilbaketråkk fra din egen side.