Paul Joakim Sandøys blogg

Obamas fire nye år

november 7, 2012

Jeg burde antagelig være flau. Du som leser dette satt sikkert oppe i hele natt og fulgte valgdekningen til TV2 Nyhetskanalen, eller var på valgvake sammen med andre politiske nørds, og hørte på taler og ekspertkommentatorer og prognoser, og du har antagelig ikke stått opp enda.

Vanligvis ville jeg vært der med deg. Mye av mitt politiske engasjement ble vekket under Bush/Kerry-valgkampen i 2004. I 2008 fulgte jeg valgkampen fra den første nominasjonsdebatten til den siste valgtalen, og felte til og med en lite tåre da Obama endelig kunne tale til folkemassene som USAs neste president. Da han ble innsatt tre måneder senere, var jeg i Washington og ble vitne til historie.

Ikke i år. I år lå jeg hjemme i senga og sov. Tre grunner til det:

1. Obama har skuffet. Han har ikke levert det han lovte han skulle levere. Det stemmer selvfølgelig ikke helt; han har gjennomført Obamacare, en reform jeg støttet, og det er vanskelig å ikke bli sjarmert av Jo Bidens oppsummering: “General Motors is alive, Bin Laden is dead”. Samtidig har han ikke lagt ned Guantanamo Bay, han har ikke fått ned statsgjelden og han har økt tollmurer i stedet for å senke dem.

Det er selvfølgelig andre løfter han ikke har levert på også, men disse løftene kan paradoksalt nok ha bidratt til å få han gjenvalgt: Han har ikke reversert Bush-skattelettene eller innført et tak på karbonutslipp.

Det han har fått til, har han dessuten fått til i løpet av de to første årene, før demokratene mistet huset til republikanerne i 2010. Etter det har det meste stoppet opp. Her kan man selvfølgelig skylde på republikanerne, men man kommer ikke unna at Obama har vært en av de amerikanske presidentene som har skapt mest splittelse, og som i tillegg ikke har klart å manøvrere i dette rommet.

Når jeg likevel støttet Obama, handler det mer om min forakt mot store deler av det republikanske partiet (den illiberale delen) og at Mitt Romney ikke var et godt nok alternativ. De neste fire årene vil gi svaret på hvem President Obama egentlig er: En venstreradikaler i forkledning (nei), en liberal leder med gjennomføringskraft (forhåpentligvis) eller en som rett og slett egner seg best til å holde taler.

2. Jeg var sikker på at Obama skulle vinne. Til og med så sikker at jeg ble litt overmodig og tvitret dette: (Alle visste jo det, tenker du kanskje, men det er lett å være sikker i ettertid. Personlig er jeg glad for at den ikke slo tilbake i trynet mitt.)

3. Selv om Obama, mot alle odds, ikke skulle vinne, hadde det ikke vært krise. Romney er ikke en politiker du blir glad i, imponert av eller virkelig tror på, men han hadde ikke kjørt USA i grøfta. Dersom man forsøker å se for seg hvor Mitt Romney er på sitt beste, så er det i styrerommet. Det er ingen dårlig egenskap for en president.

En siste ting: Republikanerne fikk nå et skikkelig ballespark. De har gått rundt i fire år og hatet Obama, og vært sikre på at alle andre gjorde det samme. Sarah Palin uttalte at hun ikke kunne forstå at Obama fikk flertall. Det vitner om at store deler av GOP har vært helt virkelighetsfjerne. Sjefsidioten Donalt Trump hadde denne fine line-upen på Twitter da valgresultatet var klart:

Og da kan de som sympatiserer med republikanerne snakke så mye de vil om at Palin og Trump bare er marginaliserte medlemmer i det republikanske partiet. Eller at Tea Party-bevegelsen egentlig er en small government-bevegelse, og ikke en gjeng rasistiske bondeknøler. Men sorry – det holder ikke. Det er for mange av dem. De er for gærne. De preger det republikanske partiet i for stor grad. Nå har de fire år på seg til å rydde vekk ugresset og levere en moderat og pragmatisk presidentkandidat med karisma, og som forstår det amerikanske folk. Jeg blir mer og mer usikker på om de klarer det.

En aller siste ting: Obama er ikke sosialdemokrat. Ideologisk er han et sted til høyre for Høyre. Det virker kanskje banalt å presisere det, men ut i fra en del kommentarer rundt omkring kan det se ut som om enkelte på norsk venstreside føler et slektskap til Obama. Det er mildt sagt underlig.

Publisert i Generelt | 2 Kommentarer »

Statsbudsjettet 2013 – the final season

oktober 8, 2012

Statsbudsjettet 2013 er siste sesong av en litt koselig og veldig kjedelig NRK-produsert dramaserie på hverdager, som våger alt for lite.

I dag ble statsbudsjettet lagt fram. Historien ser ut til å gjenta seg på minst tre punkter: Posisjonen sier at budsjettet er stramt, men vi har noen historiske satsninger. Opposisjonen er misfornøyd. Og sist, men ikke minst; noen grupper jubler, mens andre fortviler.

Dette er roller alle forholder seg til. Jeg har selv blitt bedt om å “rase” i dag. Og jeg har gjort det også. Litt, i hvert fall. For det er fullt mulig å kritisere statsbudsjettet. Det er synd at det ikke satses på etter- og videreutdanning av lærere. Det er trist at det fortsatt ikke lønner seg å jobbe for tusenvis av nordmenn. Det er oppsiktsvekkende at løftet om å innføre 11 måneders studiestøtte ikke er innfridd. Og jeg blir oppriktig forbanna over de usolidariske tolløkningene på ost og kjøtt.

Men hvis jeg skal være helt ærlig, så er jeg ikke veldig skuffet. Dette er en videreføring av de foregående 7 års politikk. Det er få prioriteringer – litt mer til alt – og dét er akkurat som forventet. Dessuten overdriver ofte pressgrupper og politikere konsekvensene av diverse enkeltposter.

Min hovedkritikk er derfor egentlig ikke skatteøkningen på boliginvesteringer eller manglende prisjustering av BSU. Min hovedkritikk er at statsbudsjettet for første gang er over 1 billion kroner, uten at det prioriteres noe som helst. Det er stort sett mer til alt. Rejeringen vil ikke noe lenger. De er fornøyde. De administrerer, i stedet for å regjere.

I løpet av 8 år har statsbudsjettet blitt en koselig og småtjukk middelaldrende mann, som helst vil gjøre alle fornøyde. (Onde tunger vil kanskje si det styggere: Statsbudsjettet har blitt som Sigbjørn Johnsen.) Neste år er det forhåpentligvis en ny regjering som legger fram statsbudsjettet. Da må det trimmes ned til en sprek og viril ungfole som prioriterer utdanning, arbeid og vei. Mer som Jan Tore Sanner, med andre ord.

Publisert i Generelt, Grenser for politikk | Legg igjen en kommentar »

Kommunesammenslåing <3

juli 9, 2012

Senterungdommen har tatt pause fra glamourfotografering og diskuterer nå politikk i stedet. Enkelte vil hevde at de gjør det førstnevnte best. Sandra Borch, leder i Norges råeste ungdomsparti, angriper meg og Unge Høyre på bloggen sin fordi vi vil slå sammen kommuner, om nødvendig med tvang. Dette er visstnok “vår største trussel mot et bredt demokrati i Norge”. Og jeg som trodde det var fylkesmannen.

Vel, jeg skal være helt ærlig: Jeg elsker kommunesammenslåing. Ikke alltid. Ikke for en hver pris. Men jeg mener at 429 kommuner (mer enn Danmark og Sverige til sammen) i et land med fem millioner mennesker er alt for mye.

Hvorfor? Fordi jeg samtidig elsker lokaldemokratiet, og jeg mener at dagens norske lokaldemokrati (med et visst unntak i de største byene) ikke er reelt. Alle som har sittet i et kommunestyre vet at jobben stort sett går i å bestemme hvilke statlig lovpålagte oppgaver man skal kutte minst i.

I tillegg kommer den åpenbare sannheten om at en kommune med færre innbyggere enn medlemstallet til Senterungdommen bruker mer penger på administrasjon enn på å gi innbyggerne et godt velferdstilbud.

Min visjon

Dersom vi får kommuner som er egnet til å ta større oppgaver, kan også staten og fylkeskommunen overlate flere oppgaver til kommunene. Jeg ønsker meg et Norge der kommuner kan bestemme hvor mye skatt de vil ta inn selv. Eller der kommunene kan følge elevene hele veien, fra de begynner på barneskolen til de slutter på videregående.

Flertallet av landets kommuner har mindre enn 5 000 innbyggere. Det er ikke bare et administrasjonsproblem – det er et demokratisk problem. Det vil være uansvarlig å overføre oppgaver fra staten og fylkeskommunen til kommuner som så vidt klarer å lage sin egen nettside.

Noen vil kanskje si at dette er å snakke ned kommunene. Og ja, det gjør jeg. Og jeg skulle ønske jeg ikke måtte det – jeg har nemlig lyst til å snakke kommuner opp.

Jeg vil at Molde skal konkurrere med Oslo om å ha den beste skolen. Eller at Leikanger skal konkurrere med Bergen om å ha den mest gunstige næringsbeskatningen. Eller, for den saks skyld, at Vågå skal kunne ha skyhøye skatter og avgifter, samt et mylder av universale offentlige velferdsordninger. Dersom innbyggerne vil det. (For ordens skyld, dersom min visjon blir virkelighet, kommer jeg nok ikke til å flytte til Vågå.)

Slik kan det gjøres

Planen hittil har vært å oppfordre kommuner til å slå seg sammen gjennom milde økonomiske insentiver. Det har ført til 7 kommunesammenslåinger de siste 10 årene. Jeg har en bedre plan:

En borgerlig regjering sier at innen kommunevalget i 2015 skal det være 200 kommuner i Norge. I tillegg indikeres noen minimumskrav til befolkningstall. Hvem som slår seg sammen med hvem, og hvordan dette skjer, er opp til hver enkelt kommune. Staten gir også en økonomisk bonus til dem som velger å slå seg sammen.

Kall det gjerne mild tvang, eller gulrot og pisk. Jeg kaller det en nødvendig reform for å styrke lokaldemokratiet og for å sikre innbyggerne et godt velferdstilbud.

Slå tilbake

Senterungdommens leder avslutter med å kalle vårt forslag “et slag mot en av de viktige grunnverdiene som velferdsstaten Norge er bygd opp på, nemlig det at beslutninger skal tas nærmest den det gjelder, av folket i hver enkelt kommune.”

Problemet er at denne grunnverdien har blitt neglisjert av en stadig mer sentraliserende stat i mange tiår. Motgiften er å gjøre kommunene større og sterkere. Og la dem slå tilbake.

PS: Jada, det er sikkert litt useriøst å bruke samme sjargong i en overskrift om kommunesammenslåing som 14 år gamle jenter bruker for å beskrive hva de føler for Justin Bieber. Men så sterkt mener jeg det altså.

Publisert i Unge Høyre | 7 Kommentarer »

Ikke mobb kameraten min

mai 10, 2012

Når Kristin Halvorsen kaller mattetalenter for nerder, representerer hun alt som er galt med kunnskaps-Norge.

Oslos skolebyråd, Torger Ødegaard, tilbyr egne eliteklasser for de 100 største talentene innenfor matematikk fra høsten av. Han ser også for seg å utvide ordningen til å gjelde flere fagområder. Jeg er tilhenger av Ødegaards forslag, og jeg liker ikke at Kristin Halvorsen er uenig i det, men la gå. SV har alltid ment at å satse på de flinke er det samme som å ignorere dem som sliter. Høyre har alltid ment at å satse på de flinke og å satse på dem som sliter, er to sider av samme sak. Vi er enige om å være uenige.

Det som derimot ikke er greit, er måten hun argumenterer mot forslaget på:

Det er direkte skadelig. Det er å dyrke nerderyktet som gjør at mange elever i dag distanserer seg fra matematikk.

Hun har senere gjentatt denne retorikken i flere intervjuer. Kunnskapsministeren kaller altså dem som liker matte, som gjør det bra i matte, som ser på matte som en portal til et fremtidig yrke – for nerder.

Forstår man henne i beste mening, er målet hennes at matematikk skal bli kult. Hvis de flinke blir løftet frem gjennom egne talentklasser, vil det gjøre faget enda mer ukult. Fordi de flinke er ikke like kule. De er nerder. Eller noe sånt.

Det som uansett er sikkert, er at en kunnskapsminister som stempler mattetalenter som “nerder” i riksdekkende aviser er det siste norsk skole trenger. Vi trenger ikke at elever synes matte er kult, men viktig og interessant. Dessuten trenger vi flere talenter, flere som tør å bli best. Og kanskje mest av alt i realfag.

Jeg var ikke særlig god i matematikk. Jeg hadde likevel venner som var det. Jeg så ikke på dem som nerder. Jeg så på dem som vennene mine. I dag ser jeg på dem som talenter vi er helt avhengige av. Det burde Halvorsen også gjøre.

http://25.media.tumblr.com/tumblr_le9a7nsh5e1qflp5jo1_500.jpg

Spencer Reid er god i matematikk og redder liv.

Stikkord: kristin halvorsen, matematikk
Publisert i Generelt | 1 Kommentar »

Borgerlig fremtid

mai 9, 2012

Lørdagens paneldebatt til tross; mye gjenstår før et borgerlig regjeringsalternativ står klart til å ta over i 2013. Vinklinger som “Se, de snakker sammen!” begeistrer ikke i lengden. Så hva er egentlig fremtiden til det borgerlige prosjektet?

På Høyres landsmøte i helgen arrangerte Unge Høyre en historisk paneldebatt med potensielle statsråder i en borgerlig regjering. Temaet for debatten var “Hva er det borgerlige prosjektet?”. Det ble en ubetinget suksess. Blant annet kalte en politisk kommentator møtet for “et historisk linjeskifte i norsk politikk”. Se Dagsrevyens reportasje her.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Ola Elvestuen (V), Bent Høie (H), Ketil Sollvik-Olsen (Frp) og Kristin Clemet (Civita). Debattleder: Undertegnede

Det første mange tenker på, er hvem som skal sitte i en slik regjering. Her er mye blitt sagt allerede. Stein Kåre Kristiansen i TV2 mener at det mest naturlige er en Høyre/Frp-regjering i mindretall, og at en firepartiregjering er en illusjon. Det er jeg uenig i. Vi avventer fortsatt KrF sitt vedtak, men dersom det går den veien jeg tror, vil det være naturlig å invitere alle fire partier til forhandlingsbordet etter valget. Derfra kan alt skje.

Et viktigere poeng er at det ikke nødvendigvis er så farlig. Jeg er enig i at en Høyre/Frp/KrF-regjering vil gi makt til andre deler av partiene enn en Høyre/Frp/Venstre-regjering, men vi må ikke overdrive. Regjeringen vil (antageligvis) fortsatt måtte søke støtte hos andre partier for å få flertall, og den naturlige støttespilleren vil være det resterende borgerlige partiet.

Selv ikke når man tar for seg de to mest forskjellige alternativene, vil det gjøre voldsomme utslag. Det som skiller en mindretallsregjering av Høyre og Frp og en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, er at det førstnevnte alternative vil gå til AP for oljeboring i nord og i enkelte klimaspørsmål. I tillegg vil Høyre være det mest innvandringsliberale partiet i regjeringen. (Dette gjør forøvrig at jeg tviler på at Venstre og KrF har særlig lyst til å stå utenfor.) Likevel, i store saker som skole, arbeidsliv, velferd, helse, eldreomsorg, skatt og reform av offentlig sektor, vil det være de fire borgerlige partiene som samarbeider uansett.

Dessuten er det verdt å huske på at velgerne stemmer på partier – ikke på regjeringskoalisjoner. Særlig er dette sant når regjeringsalternativet ikke sitter i posisjon. Det er derfor ikke så viktig å ha klart hvem som skal styre skuta. Det viktigste er at velgerne ser at alle står på kaia, og er klare for å bli med. Så kan man stemme på det partiet man liker best.

Så hva blir viktig? Jeg tror tre ting vil være avgjørende:

1. De fire partiene må finne fram til et felles prosjekt. Det bør ikke være en konkret politisk reform, men en paraply som kan overbygge mange av de store endringene man står sammen om. Den parolen kan hete “Kunnskaps-Norge”, “Det viktigste først”, “Mer og bedre arbeidskraft”, “Et åpnere Norge” eller noe helt annet. Man må bruke litt tid på å finne ut av dette, og deretter må alle de borgerlige partilederne snakke om det.

Det betyr IKKE at man må skrive en regjeringsplattform allerede nå. Det betyr bare at man samkjører kommunikasjonen og angrepene på regjeringen bedre, og skaper engasjement om et alternativ. Kanskje vil det være behov for å avklare noen store spørsmål før valget, men vi må ikke, og bør ikke, avklare for mye. Det bringer meg videre til mitt neste poeng.

2. De borgerlige må finne balansen mellom å markere seg selv og å la andre slippe til. Vi må til en viss grad backe hverandre, slik Knut Arild backet Erna i den forrige partilederdebatten, men vi må samtidig maksimere vårt potensiale. Alle de fire partiene kjemper om en del velgere som de andre borgerlige partiene ikke klarer å få tak i uansett, i tillegg til at alle partier må “excite the base”. En måte å gjøre det på er å aktivt fordele saker seg i mellom på forhånd, etter modell fra Alliansen i Sverige. Jeg har tidligere skissert hvordan det kan gjøres her.

Dette er en fin linje, og antageligvis den vanskeligste utfordringen det neste året. Det krever at man snakker sammen med jevne mellomrom, og at man ikke alltid sier akkurat det man har lyst til å si. Vanskelig, men ikke umulig. Dersom man kommer i regjering, må man jo gjøre dette i enda større grad uansett.

3. Det siste poenget går på ungdomspartienes rolle. Dette kan høres ut som et parantes, og kanskje er jeg inhabil her, men jeg mener ungdomspartiene spiller en mye viktigere rolle enn for eksempel kommentatoriatet gir oss kred for. Det var Sveinung Rotevatn, leder i Unge Venstre, som fikk med sitt ungdomsparti på at et borgerlig flertall må gi en borgerlig regjering. Først da begynte snøballen å rulle, helt frem til vedtaket på moderpartiets landsmøte i vår. Det var Unge Høyre som for første gang fikk sentrale politikere fra samtlige borgerlige partier til å sette seg ned og diskutere politikken til en ny regjering på Høyres landsmøte i helgen. Det resulterte blant annet i denne overskriften på nrk.no:

Det er ungdomspartiene som er mest aktive i Civita, en annen viktig bidragsyter til en ny regjering. Det er ungdomspartiene som holder de ideologiske fanene høyt, og vi føler et ideologisk fellesskap. Ungdomspartiene snakker sammen, ofte, og vi liker å være sammen med hverandre, særlig når vi diskuterer politikk. Det høres nok både selvforherligende, pompøst og ikke minst forpliktende ut, men jeg tror faktisk ikke vår rolle i tiden fremover kan overvurderes.

Vår viktigste oppgave vil likevel ikke være å samle de voksne. Vår viktigste oppgave vil være å komme med nye idéer til en ny regjering. Her har de rødgrønne ungdomspartiene, etter det jeg kan dømme, sviktet totalt. De har kommet med noen krav, men kravene er stort sett oppgulp som venstresiden i AP har ment siden tidlig 90-tall. Dessuten snakker de nesten ikke sammen. Det tror jeg gjør den rødgrønne regjeringen fattigere.

Det må vi lære av. Vi må samles, utfordre hverandre og komme med nye idéer tilpasset nye utfordringer. Vi må gå i det samme toget, men bære forskjellige faner. Som matcher. Og vi må diskutere underveis.

Tror jeg det går? Ja, det gjør jeg, og debatten på Høyres Landsmøte styrker meg i denne troen. Jeg bet meg merke i én ting mens jeg ledet ordet: Paneldeltagerne var stort sett rolige og saklige, men da jeg spurte om hva som irriterte dem mest med den rødgrønne regjeringen, lyste det i øynene deres.

Det var mye. Og det var sterkt og inderlig. Og det forteller oss antagelig noe om motivasjonen til de fire borgerlige partiene akkurat nå: Vi misliker den rødgrønne regjeringen mer enn vi elsker vårt alternativ. Det er helt greit. Det borgerlige prosjektet er ikke klart enda. Vi har fortsatt mange viktige oppgaver igjen før lyset går opp for oss, og vi får et felles syn på hvordan et bedre Norge kan se ut. Først da kan vi engasjere velgerne om det samme prosjektet. Men den dagen kommer – det er jeg sikker på.

Til slutt legger jeg ved min tale til Høyres landsmøte. Her snakket jeg både om det borgerlige samarbeidet og om arbeidslivet – en sak som blir viktig for en borgerlig regjering:

Publisert i Høyre, Stortingsvalg 2013, Unge Høyre | 1 Kommentar »

Når flertallet bestemmer

januar 14, 2012

Menneskerettighetene er de grunnleggende rettighetene hos innbyggerne som sikrer oss mot overgrep fra staten. Ytringsfrihet, retten til privatliv, frihet fra tortur og så videre, er alle rettigheter som beskytter mindretallet. De kan aldri bli ubegrensede, fordi de avskjæres av hverandre, men deres eksistens skal ikke avgjøres av et politisk flertall.

Det er derfor ikke så rart at Lønning-utvalget foreslår å innlemme flere av disse rettighetene i Grunnloven. Det er ikke alle enige i. Både SV, AP, SP og Frp er skeptiske til det SVs Hallgeir Langeland kaller å “flytte makt fra stortingssalen til rettssalen”. Senterpartiets Per Olaf Lundeteigen mener at forslaget er “å lage juss av all ting”. Frp frykter at Grunnloven skal bli full av luft.

Dette ikke er den mest spenstige politiske diskusjonen i Norge akkurat nå. Det er lite nachspiel på Lorry her. Den er like fullt viktig. Dessuten sier den noe om de ulike partienes grunnleggende syn på hva som er et godt samfunn.

Hallgeir Langeland vil selv bestemme om menneskerettighetene skal gjelde eller ikke.

Langeland illustrerer venstresidens problem når han sier at “den politiske diskusjonen må være det viktigste”. Poenget med menneskerettigheter er at det ikke er politikk. Det er universelle rettigheter som innbyggerne i landet skal være sikret uavhengig av det politiske flertallet. Når Frp også melder seg på, kan det ha med partiets populistiske bakgrunn å gjøre. Det er ikke unaturlig at det partiet som hyppigst henviser til “det folket mener” også er motstander av å innføre begrensninger i folkets makt.

Flertallet skal ikke bestemme alt. Spørsmålet om innbyggerne skal ha grunnleggende, universelle rettigheter som beskytter dem mot myndighetsmisbruk,skal ikke overlates til folkemeningen. Jeg skjønner at stortingspolitikere ikke liker at makten deres blir innskrenket, men noen av oss trodde jo at det var det Grunnloven var til for i utgangspunktet.

Edit: Noe av kritikken går på at Lønning-utvalget går for langt og foreslår å innlemme også trivielle rettigheter i Grunnloven. Det synet deler jeg langt på vei. Den generelle motstanden fra SV, SP, AP og Frp er imidlertid også rettet mot grunnlovsfesting av sentrale menneskerettigheter som retten til privatliv og personvern. Det er rett og slett ikke akseptabelt.

Publisert i Grenser for politikk | Legg igjen en kommentar »

Fredrik søker leilighet

august 7, 2011

Brukte gårsdagen på å lage film for at min gode venn Fredrik Bjercke Punsvik skal finne leilighet i Bergen. Spre den gjerne til kjentfolk!

Publisert i Generelt | Legg igjen en kommentar »

La demokratiet vinne

juli 27, 2011

Det er fem dager siden de grusomme angrepene. Vi sørger fortsatt. Selv har jeg mistet flere kolleger, konkurrenter og venner. Andre har mistet klassekamerater. Sønner og døtre. Søsken. Kjærester.

Etter hvert begynner sjokket å gå over til ren sorg. Men det fortsatt ingen kan fatte er at da han først skulle angripe Arbeiderpartiet, så gikk han etter ungdommene. Engasjerte ungdommer som hadde en drøm om å forandre verden.

Derfor er det viktig å svare.

Det har aldri vært viktigere at ungdom engasjerer seg og viser at vi ikke lar oss knekke. Vi skal straffe gjerningsmannen med mer ytringsfrihet, mer demokrati og større deltagelse. Jeg har samlet innmeldingslinker til alle de største ungdomspartiene. Jeg håper du melder deg inn i det partiet du er mest enig med – nærmere info om hva partiene står for finner du på hjemmesiden deres.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF)

Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU)

Unge Høyre

Sosialistisk Ungdom (SU)

Unge Venstre

Rød Ungdom (RU)

Fremskrittspartiets Ungdom (FpU)

Senterungdommen

Publisert i Generelt | 4 Kommentarer »

Innlegg på Høyres landsmøte

mai 15, 2011

Om nivåvalg:

Publisert i Høyre | 1 Kommentar »

Økonomirap

april 28, 2011

En morsom og nerdete rap som beskriver den evige kampen mellom sosialdemokraten John M. Keynes og liberaleren (eller, i følge Torbjørn Røe Isaksen, den liberalkonservative) Friedrich Von Hayek. Via Sondre Rasch.